DP, riktig rase for oss?

Nå har jeg om min samboer etter nøye vurdering bestemt oss for anskaffelse av hund. Vi begge har forelsket oss litt i dvergpinscheren, da den virker som en hund med mye personlighet, hendig størrelse og ikke minst er den jo vakker Men er det riktig rase for oss?


Litt om oss; vi er i midten av tyveårene, bor i sentrum i en større by i Nordland. Jeg jobber turnus (dagvakter, aftenvakter, nattevakter), samboeren jobber og tar noen fag ved siden av. En hund vil derfor sjelden ha mange dager i strekk hvor den er nødt til å være hjemme alene i 8 timer.

Vi har passet en pinscher (ikke dverg) noen uker for å se om vi får noen allergisk reaksjon, for å se hvordan hverdagen med hund er. Vi gikk tur med hunden på morgenen: 30-40 minutter, så noen timer alene, en liten tissetur, en lengre tur på ca halvannen time-to timer, litt leketid ute, og en kveldstur på 30-40 minutter. Nå som hunden ikke er her, savner vi faktisk dette, og ikke minst er det så utrolig tomt her.

Vi ønsker primært å bruke en hund som en turkamerat, men ønsker å lære hunden diverse triks, lydighet etc. Ikke minst til sosialiserng sammen med hundene til min familie.

Det eneste som "bekymrer" meg ved dvergpinscher er voktingen. Pinscheren vi lånte bjeffet ikke bare når det kom folk på døra, den sprang til døra, og kom folkene inn kunne den flekke tenner. Eieren sa at de ofte måtte hun putte hunden i bur ved besøk til den hadde roet seg, visst ikke ble hunden veldig sint. Dette kan nok selvsagt være fordi den var usikker, redd siden den ikke var i sitt eget hjem etc. Så tror vel ikke at pinscherasene er slik automatisk:P men som går på oppdragelse. Men min skrekk er å få en slik hund. Det jeg ønsker er en harmonisk og trygg hund.

Vi har igrunn ikke "behov" for vokt i en hund, men bjeffing når folk kommer er vel noe man kan redusere litt ved trening? Jeg har lest på flere forum at en kan trene litt på dette, selvsagt ikke bort, tror ikke det er mulig, og ikke er det ønskelig. Men ønsker ikke en hund som bjeffer i tide og utide.

Har brukt noen måneder nå på å lese om det å få hund, trene på hjemme alene trening, sosialisering, undersøkt med valpekurs, lydighetskurs etc. Og føler at vi nå er "forberedt" på å få en liten valp.

Men ifølge rasebeskrivelsen er DP`en aktiv og lurer på om vi klarer å gi den det som trenger av aktivisering, er en slik hverdag tilstrekkelig?

Så kort oppsumert er mine spørsmål:

1. Er DP riktig rase for oss?
2. Hvordan er deres DP ved besøk? Er bjeffingen voldsom, redd for fremmede?
3. Hvordan har dere trent hunden til at fremmede ikke er skumle?


Håper selvsalgt alle svarer; JA DP er riktig for dere. Men ønsker gjerne ærlige svar, for jeg vil gjerne ha en hund, men vil gjerne gi en hund det den fortjener, og riktig rase er derfor viktig:)

Aktiviseringen vil i alle fall ikke bli noe problem. Det dere vil tilby hunden, vil gjøre den fornøyd.  Men vær obs på at rotrening også er viktig, særlig i valpetiden. Ikke alle hunder/valper klarer å roe ned på egen hånd og vil holde det gående til de stuper om man ikke griper inn. Det er derfor viktig å gripe inn, slik at valpen lærer å slappe av og får nok hvile slik at den ikke blir stresset av å hele tiden være "på".

Vet ikke helt om du mente at usikkerhet og redsel hadde med oppdragelse å gjøre, men om det var det du mente, så har det i bunn og grunn ikke så mye med det å gjøre. Usikkerhet og redsel er gjerne genetisk (såfremt ikke noen skremmer valpen/er slemme med den og at hunden på den måten lærer at mennesker, miljø, hunder etc er farlig). Du bør være obs på at det dessverre er dp`er som har redsel for blant annet fremmede mennesker i større eller mindre grad, men heldigvis er det mange som ikke har det også. For å unngå en hund som sliter med redsel, så bør man for det første forsikre seg om at man finner en oppdretter som ikke avler på hunder med slike egenskaper, hverken foreldredyr som har redsler eller linjer hvor det ligger mye redsel bakover. Man må også være sikker på at oppdretter bruker mye tid på sosialisering og miljøtrening av valpene da tiden hos oppdretter er ekstremt viktig. I tillegg må du fortsette arbeidet med dette når du får valpen hjem.

I forhold til vokting og varsling så er det nok stor forskjell på individene (genetikk spiller igjen inn) og også på hvor mye arbeid eierne legger i å få en hund som vokter minst mulig. Men generelt så er dp en rase som lager er lyd enn raser uten vakt i seg, så det er jo greit å vite at man kan få både og. Jeg har møtt både de som bjeffer urasjonelt mye på lyder og ting og de som kun varsler når noen kommer på døra. Min varsler når det ringer på/banker på, men hun bryr seg ikke om at folk går forbi huset eller hagen. Kommer de derimot inn i hagen eller gården, så sier hun ifra. Er vi ikke hjemme, så varsler hun ikke i det hele tatt. Men da har hun strengt tatt ikke noen å varsle til, så da er det unødvendig å bjeffe.  Men jeg vet også om de som bjeffer som gale selv om det ikke er noen hjemme å varsle til.

Hunder som er usikre/redde vil gjerne vokte mer urasjonelt enn de som er trygge, da de har større behov for å skremme bort uvedkommende, også når de uvedkommende ikke utgjør en reell trussel. Hvis de fortsetter å bjeffe etter at eierne har bekreftet at de som kommer inn døra er velkommen inn og de som kommer inn ikke truer hunden, så er det usikkerhet som gjør at hunden fortsetter bjeffingen, knurrer osv. (Noen kan fortsette å bjeffe fordi de blir så nivrige og glade, men det er lett å skille på denne type bjeffing og bjeffing som ikke har med glede å gjøre).

Min var veldig usikker på mennesker når hun var valp og det krevde mye trening for å komme dit vi er i dag. Hun kommer aldri til å bli helt trygg på fremmede (genetikk er ikke så enkelt å krangle med...), men så lenge folk ikke er påtrengede og hun får ta kontakt på eget initiativ, så går det veldig fint. De hun er trygg på overøser hun med musser og kos og fremmede som opptrer hundevennlig tigger hun gjerne godbiter fra ved å gå fri ved fot, gjøre triks eller sitte å se bedende på til de lar seg sjarmere og gir henne noe. Hun kan gjerne klatre på fanget til fremmede også dersom hun opplever dem som trygge. Hun er veldig var på kroppsspråk og usikre mennesker eller mennesker som er veldig bråe eller påtrengende kan hun styre sin begeistring for. Andre igjen blir umiddelbart hennes venn, mens menn må slite mer for å vinne hennes tillit (veldig vanlig at hunder som er redd folk reagerer mest på menn da de er større og har dypere stemme). Jeg vet derimot at jeg alltid må ha øynene i nakken for at fremmede ikke skal trenge seg på henne slik at hun blir usiker og redd (tro meg, folk gjør så utrolig mye rart selv om man ber dem overse hunden gang på gang) og jeg har henne ikke sammen med andre barn enn de jeg kjenner godt (og det er gjerne barn som er vant til hund, for de opptrer mer hundevennlig enn de som plutselig kaster seg over hunden for å klappe og som løper og skriker rett ved hunden osv). Må poengtrere at dette med folk er eneste minuset med henne, for hun er en utrolig lettvint og trygg hun i alle andre sammenhenger. Men jeg skal innrømme at det har vært tøffe stunder og mye jobb å eie en hund som er redd fremmede og jeg kommer til å gjøre alt som står i min makt for å ikke havne i samme situasjon igjen. Det skal også sies at Melba absolutt ikke er den hunden jeg har møtt innad i rasen som har mest redsel for fremmede. Hun har aldri reagert før folk er temmelig nært henne samtidig som de ser på henne/tar kontakt, selv ikke når hun var valp. Men som sagt, folk gjør mye rart og man må hele tiden "instruere" folk når man har en hund som ikke er trygg på fremmede. Og enkelte mennesker har enooormt vanskelig for å ta intruksjoner, så jeg lærte fort at for beskytte hunden min, måtte jeg av og til droppe å være hyggelig, men heller bli både streng og sint for å få folk til å høre på meg.

I forhold til trening knyttet til å lære hunden at folk ikke er skumle, så er det desidert beste å sørge for at man får en valp som ikke sliter med redsel.   Det er hverken bra hundevelferd for hunden å være redd og det er heller ikke noe hyggelig for hundeeieren å se hunden sin redd. I tillegg krever det mye, både av trening og tilrettelegging når man må krangle med genetikken og gjøre en utrygg valp trygg. Men sosialisering i valpetiden er viktig uansett, og man bør vektlegge dette i stor grad, uavhengig om hunden er usikker eller trygg, selv om det selvsagt krever mer sosialisering dersom hunden er usikker. Erfaringsmessig så er ofte det beste å be folk overse hunden/valpen, la hunden ta kontakt når den føler seg trygg på å ta kontakt og da kan man gjerne belønne hunden for å ta kontakt. Tvang eller at folk presser seg på valpen når den ikke er komfortabel med det er å be om å gjøre problemet større.

Om dp er rett for dere eller ikke, må dere avgjøre selv. For min egen del så liker jeg enkelte individer blant rasen, mens andre kan jeg styre min begeistring for (de med redsler og lav terksel for lyd). Men en trygg og glad dp er absolutt en herlig hund.   Som du sier har de mye personlighet, de er med på alt, er spretne og aktive, lærer fort, størrelsen gjør dem hendig i forhold til transport og plass og de har lettstelt pels. Melba sjarmerer meg daglig selv etter over fem år sammen og jeg ville ikke vært henne foruten. Jeg er sikker på at jeg er like knyttet til henne som hun er til meg.  

Tusen hjertelig takk for svar. Lærte mye av svaret ditt!

ama_nil skrev:

Så kort oppsumert er mine spørsmål:

1. Er DP riktig rase for oss?
2. Hvordan er deres DP ved besøk? Er bjeffingen voldsom, redd for fremmede?
3. Hvordan har dere trent hunden til at fremmede ikke er skumle?

1. Det er jo vanskelig å si om rasen er riktig for dere, men ut i fra aktivitetsnivået du beskriver holder det for en dp  
Dp'en liker å bruke seg, så en litt kortere "snusetur" med kanskje litt godbitsøk er like effektivt som en lang gåtur   De liker å få bruke hodet og er veldig lærevillige. Jeg synes de lærer raskt og det er kun fantasien din som begrenser hva de kan lære  
Jeg synes det er utrolig deilig at de er veldig aktive ute, og er gjerne med på fjelltur, sykkeltur, skitur osv, men når de kommer inn elsker de å krype under et pledd i sofaen  
( Jeg tror jeg kunne fortsatt å skrive laaangt her...   )

2. Mine bjeffer når det ringer på og noen kommer inn. Det er litt baluba når noen kommer ( og her har ikke jeg vært så flink til å trene konsekvent ), men de roer seg fort. Om de får en godbit, tar det ikke lang tid før de sitter på fanget til besøket, uansett om de kjenner de eller ikke. Men det er jo som med oss mennesker, noen har vi god kjemi med og andre kommer man ikke så godt overens med, og det kan jeg se på hundene også. Men det synes jeg er helt ok, for de trenger ikke å være superfan av alle  
Det betyr ikke at de gjør utfall på de eller liknende, men at de ikke legger sin elsk på dem som de kan gjøre med andre.
Mine er ikke redde for fremmede, men heller ikke kjempe interessert om vi er ute. Med mindre det vanker godbiter, mine er ganske lettkjøpte om det så kun er snakk om noen fôrkuler  

3. Vi driver med utstilling og får mye gratis der. Jeg trener dem på bord og lar fremmede ta på og gi godbiter og gjøre det hele til en positiv opplevelse   ( Så i dag susset alle 3 hundene mine på den ukjente dommeren som dullet med dem når de sto på bordet i utstillingsringen  ) Ellers gir jeg alle kjente vi møter, gjerne naboer osv godbiter når de er valper, så de får godis om de kommer bort til dem  
Mye ligger absolutt, som Maria sier, genetisk og mye har med sosialisering når de er valper å gjøre. Om de får en fin start hos oppdretter er det ny eiers oppgave å fortsette sosialiseringen når man får hjem valpen. Jeg synes det er viktig med en "dette fikser du"-holdning, som viser at du har tro på valpen om den synes noe er litt skummelt. Det blir verre for valpen om man trøster og synes synd på den  Når man får hjem en valp må man huske at man må introdusere den for hver minste lille ting og at den blir satt ut i en stor og ukjent verden. ( selv om den er godt sosialisert hos oppdretter, har den likevel aldri fått opplevd alt som er å oppleve og kanskje noen ting har de kun opplevd sammen med kullsøsknene og ikke alene). Derfor er det viktig å ta den med på så mye som mulig, godt fordelt utover forskjellige dager og gjøre absolutt alt positivt! Man kommer veldig langt med god og positiv sosialisering  

Ellers råder jeg dere til å gjøre god reserch og bruk tiden godt   Finn en oppdretter dere har god kjemi med, som kan svare dere på alle spørsmål dere måtte ha  
Lykke til i jakten på deres beste venn - jeg ville aldri valgt noe annet en en dvergpinscher