Noen tanker om omplassering...

I det siste har det dukket opp mange debatter om omplassering, noen saklige og andre mindre saklige.

Vet ikke om dette er riktig sted og ta det på men jag bare må få det ut....

Personlig så er jeg absolutt ikke "for" omplassering. Synes det er kjempe trist at så mange plutselig blir "allergiske", det de ofte blir allergiske mot er jo hundens oppførsel fordi de av en eller annen grunn har feilet med oppdragelsen, eller har valgt seg totalt feil rase til sitt hundehold.
Når det er sagt så finnes det også folk som har reelle grunner til å omplassere hunden sin, være seg sykdom, livssituasjon eller andre ting. Det som provoserer meg er at så mange velger å dømme dem uten å vite forhistorien. Historien kan faktisk være tung for de som har gått til det skrittet og bestemt seg for å omplassere hunden sin. En annen ting er at den dagen eier bestemmer seg for noe så drastisk; vil hunden da kunne ha det godt hos vedkommende? Det tror ikke jeg, den er jo faktisk ikke ønsket lengre... Vil DU være et sted du ikke er ønsket?
I mange tilfeller det ikke omplasseringen som er feil; det er anskaffelsen av hund i utgangspunktet! Av våre raser kan dette dessverre være et stort problem spesielt for Dvergpinscheren. "Den er jo så liten og søt, hvor vanskelig kan det være?". Det mange ikke forstår er at den er en "stor hund i liten kropp" og krever det meste som en litt større hund krever med unntak av plassen...

Dette innlegget er ikke ment for å provosere noen eller noe, og de fleste av oss her inne er litt over gjennomsnittlig hundeinteresserte og ville i et slikt tilfelle vurdere nøye hva man skal gjøre. Til syvende og sist så kan faktisk til og med noen av oss bli nødt til å ta en slik avgjørelse av en eller annen grunn.

Avslutningsvis vil jeg si at dette forumet også kan hjelpe mange fra å ta en uoverveid beslutning ved at vi er er så flinke til å gi råd til hverandre og ikke minst fortelle om våre egne problemer med pinscherrasene våre

Nå ble jeg nervøs for om du hadde tenkt å omplassere lille Super!

Dette med omplassering er jo et av mange tema som er veldig omdiskutert i hundeverdenen. Min konklusjon er at mange omplasseringer kunne vært unngått dersom eier hadde vært bedre forberedt på hvor mye en hund/rase krever, og det er opp til kennel- og raseklubbene og oppdrettere å spre informasjon. Min personlige drøm er også et "førerkort" som folk må ha før de får tillatelse til å ha hund, med et obligatorisk kurs om lovverk og grunnleggende hundehold, slik de har i Sveits.

Jeg er så veldig enig! Tenk om man heller kunne "hjulpet til" når en omplasseringssituasjon oppstår. Det ville vært en katastrofe om folk skulle føle seg tvunget til å "kvitte" seg med hunden sin i det skjulte, i frykt for hets fra rasemiljøet.

Dette er én av mange ting som jeg mener man bør stå bedre sammen for. Alle sier at de brenner for rasens beste. Ja, la oss bevise det da! La annonseringen få være i fred uten hånlige kommentarer. Selv mener jeg at slike annonser hører hjemme også i rasemiljøet, -kanskje hundens nye hjem finnes akkurat der.

Jeg fikk hjem Moha fra fórvert fordi hun ble sjalu når de fikk baby. Jeg gjorde så godt jeg kunne å trøste fórverten, og forklare at dette var en situasjon hun ikke skulle klandre seg selv for. Jenta hadde det virkelig ikke godt da hun tok farvel med Moha.

Men det er jo når man selv kommer i en slik vond situasjon at man har evne til å sette seg inn i hvor vondt det er å MÅTTE gi slipp...

Marian Aas skrev:

Jeg er så veldig enig! Tenk om man heller kunne "hjulpet til" når en omplasseringssituasjon oppstår. Det ville vært en katastrofe om folk skulle føle seg tvunget til å "kvitte" seg med hunden sin i det skjulte, i frykt for hets fra rasemiljøet.

Dette er én av mange ting som jeg mener man bør stå bedre sammen for. Alle sier at de brenner for rasens beste. Ja, la oss bevise det da! La annonseringen få være i fred uten hånlige kommentarer. Selv mener jeg at slike annonser hører hjemme også i rasemiljøet, -kanskje hundens nye hjem finnes akkurat der.

Jeg fikk hjem Moha fra fórvert fordi hun ble sjalu når de fikk baby. Jeg gjorde så godt jeg kunne å trøste fórverten, og forklare at dette var en situasjon hun ikke skulle klandre seg selv for. Jenta hadde det virkelig ikke godt da hun tok farvel med Moha.

Men det er jo når man selv kommer i en slik vond situasjon at man har evne til å sette seg inn i hvor vondt det er å MÅTTE gi slipp...

som jeg skulle sagt det selv

Jeg har alltid vært imot lettvinte løsninger, og mange ganger gir folk opp uten å ha ofret en eneste kalori for å prøve å gjøre noe med problemet. Men når man har forsøkt alt og ikke engang det er nok, så er det beste for alle parter at hunden får et nytt hjem.

Før så jeg ned på folk som omplasserte hunden sin når de fikk barn - nå står jeg selv i en slik situasjon som jeg aldri hadde forutsett. Jeg har aldri vært glad i barn, og da jeg skaffet meg hund, var barn en fjern tanke. Begge mine hunder er nøye vurdert i forhold til min livssituasjon, men det er sånn som kan forandre seg med årene.

Vi har gjort alt "etter boka" for å få Zeus til å akseptere vårt nye familiemedlem uten hell. Vi har til og med vært hos en av Norges beste adferdspesialister uten at det har hjulpet noe nevneverdig. "Alle" i familien mener han bør omplasseres (hadde det vært opp til dem hadde han vært omplassert før babyen ble født...). Det har heller ikke gjort saken noe enklere at han nå heller ikke går sammen med min andre hund. Men jeg er altfor glad i han til at jeg klarer å gi slipp på ham. Zeus er ingen enkel hund som hvem som helst kan ha, og jeg vet at om han ikke kommer til "de rette" vil han, som mange andre DPer, bli en kasteball. Så jeg klamrer meg til håpet om at det kan bli bedre med tiden, og trøster meg med at han trolig har det best hos meg tross alt

Marita skrev:

Marian Aas skrev:

Jeg er så veldig enig! Tenk om man heller kunne "hjulpet til" når en omplasseringssituasjon oppstår. Det ville vært en katastrofe om folk skulle føle seg tvunget til å "kvitte" seg med hunden sin i det skjulte, i frykt for hets fra rasemiljøet.

Dette er én av mange ting som jeg mener man bør stå bedre sammen for. Alle sier at de brenner for rasens beste. Ja, la oss bevise det da! La annonseringen få være i fred uten hånlige kommentarer. Selv mener jeg at slike annonser hører hjemme også i rasemiljøet, -kanskje hundens nye hjem finnes akkurat der.

Jeg fikk hjem Moha fra fórvert fordi hun ble sjalu når de fikk baby. Jeg gjorde så godt jeg kunne å trøste fórverten, og forklare at dette var en situasjon hun ikke skulle klandre seg selv for. Jenta hadde det virkelig ikke godt da hun tok farvel med Moha.

Men det er jo når man selv kommer i en slik vond situasjon at man har evne til å sette seg inn i hvor vondt det er å MÅTTE gi slipp...

som jeg skulle sagt det selv

Jeg har alltid vært imot lettvinte løsninger, og mange ganger gir folk opp uten å ha ofret en eneste kalori for å prøve å gjøre noe med problemet. Men når man har forsøkt alt og ikke engang det er nok, så er det beste for alle parter at hunden får et nytt hjem.

Før så jeg ned på folk som omplasserte hunden sin når de fikk barn - nå står jeg selv i en slik situasjon som jeg aldri hadde forutsett. Jeg har aldri vært glad i barn, og da jeg skaffet meg hund, var barn en fjern tanke. Begge mine hunder er nøye vurdert i forhold til min livssituasjon, men det er sånn som kan forandre seg med årene.

Vi har gjort alt "etter boka" for å få Zeus til å akseptere vårt nye familiemedlem uten hell. Vi har til og med vært hos en av Norges beste adferdspesialister uten at det har hjulpet noe nevneverdig. "Alle" i familien mener han bør omplasseres (hadde det vært opp til dem hadde han vært omplassert før babyen ble født...). Det har heller ikke gjort saken noe enklere at han nå heller ikke går sammen med min andre hund. Men jeg er altfor glad i han til at jeg klarer å gi slipp på ham. Zeus er ingen enkel hund som hvem som helst kan ha, og jeg vet at om han ikke kommer til "de rette" vil han, som mange andre DPer, bli en kasteball. Så jeg klamrer meg til håpet om at det kan bli bedre med tiden, og trøster meg med at han trolig har det best hos meg tross alt

Jeg tror det er lettere å dømme før man selv får barn, helt naturlig (heldigvis) å la barna sine få gå forann ALT . Lykke til Marita, håper og tror det blir bedre når lillejenta blir litt større

Marita skrev:

Marian Aas skrev:

Jeg er så veldig enig! Tenk om man heller kunne "hjulpet til" når en omplasseringssituasjon oppstår. Det ville vært en katastrofe om folk skulle føle seg tvunget til å "kvitte" seg med hunden sin i det skjulte, i frykt for hets fra rasemiljøet.

Dette er én av mange ting som jeg mener man bør stå bedre sammen for. Alle sier at de brenner for rasens beste. Ja, la oss bevise det da! La annonseringen få være i fred uten hånlige kommentarer. Selv mener jeg at slike annonser hører hjemme også i rasemiljøet, -kanskje hundens nye hjem finnes akkurat der.

Jeg fikk hjem Moha fra fórvert fordi hun ble sjalu når de fikk baby. Jeg gjorde så godt jeg kunne å trøste fórverten, og forklare at dette var en situasjon hun ikke skulle klandre seg selv for. Jenta hadde det virkelig ikke godt da hun tok farvel med Moha.

Men det er jo når man selv kommer i en slik vond situasjon at man har evne til å sette seg inn i hvor vondt det er å MÅTTE gi slipp...

som jeg skulle sagt det selv

Jeg har alltid vært imot lettvinte løsninger, og mange ganger gir folk opp uten å ha ofret en eneste kalori for å prøve å gjøre noe med problemet. Men når man har forsøkt alt og ikke engang det er nok, så er det beste for alle parter at hunden får et nytt hjem.

Før så jeg ned på folk som omplasserte hunden sin når de fikk barn - nå står jeg selv i en slik situasjon som jeg aldri hadde forutsett. Jeg har aldri vært glad i barn, og da jeg skaffet meg hund, var barn en fjern tanke. Begge mine hunder er nøye vurdert i forhold til min livssituasjon, men det er sånn som kan forandre seg med årene.

Vi har gjort alt "etter boka" for å få Zeus til å akseptere vårt nye familiemedlem uten hell. Vi har til og med vært hos en av Norges beste adferdspesialister uten at det har hjulpet noe nevneverdig. "Alle" i familien mener han bør omplasseres (hadde det vært opp til dem hadde han vært omplassert før babyen ble født...). Det har heller ikke gjort saken noe enklere at han nå heller ikke går sammen med min andre hund. Men jeg er altfor glad i han til at jeg klarer å gi slipp på ham. Zeus er ingen enkel hund som hvem som helst kan ha, og jeg vet at om han ikke kommer til "de rette" vil han, som mange andre DPer, bli en kasteball. Så jeg klamrer meg til håpet om at det kan bli bedre med tiden, og trøster meg med at han trolig har det best hos meg tross alt

Akkurat sånne tilfeller jeg tenker på Marita. Livet kan ta uventede vendinger og vips så står man der...
Selv om disse firbente er bebisene våre så kan vi faktisk ikke omplassere menneske-babyen heller da...Og dette er jo ikke noe man kan forutse. Hundene kan være kjempefine med barn helt de får sitt eget lille menneske i huset, da kan de snu totalt, bli overbeskyttende, sjalu eller rett og slett bare blokkere totalt.
Som bevisst hundeeier må man ta hensyn til dette enten løsningen blir det ene eller det andre. Løsningen må være til det beste for både eier, hund og barn.

Flott skrevet Line og Marita

Jeg er vel litt delt på dette her med omplassering.

Nei, jeg syns ikke man skal dømme uten å kjenne historien bak. Det er mange grunner til omplasseringer. Noen gode, noen mindre gode.

At mange brått får voldsom allergi når hunden er i den verste tenåringsfasen... Da blir jeg skeptisk. Jeg skal innrømme at jeg lurer litt på allergi som oppstår midt i hundens vanskeligste periode i oppveksten. Med små barn kan det skje siden det gjerne utvikler seg over tid og mens det står på så prøver man (forhåpentligvis) ulike løsninger for å se om det går. Men det er trist at så mange unge hanner blir omplassert i alderen 8-9 md til 2 år. Samtidig tror jeg en hund som er uønsket (de er gjerne lei hvis de finner på unnskyldninger) vil få det mye bedre om de klarer å finne et nytt og godt hjem. Selv om man ikke klarer situasjonen selv, ønsker man jo å finne et godt hjem der hunden kan ha det flott. Mange ganger vil man få hjelp av oppdretter til omplassering.

Så er det også sånn at ting kan skjære seg fullstendig. Av ulike årsaker. Det kan være en hund som plutselig ikke går sammen med andre hunder i familien. Det kan være en hund som overhodet ikke takler at det har kommet barn i familien. Har man flyttet fra land til by og hunden takler ikke det nye livet? Det kan være at man overtar en hund der bildet som er tegnet av hunden overhodet ikke stemmer med virkeligheten og man ser at man ikke makter å gi hunden det den trenger. Og mange andre årsaker. I slike situasjoner, der ting bare overhodet ikke fungerer for noen parter og man når smertegrensen sin, så mener jeg det er bedre å omplassere (og bruke tid på det så man finner rett hjem - selv om det ikke er noen garantier) enn å gå og gnage og risikere at hunden lider under det. Når ting er som de er, må man klare å se realistisk på det. Er det en situasjon man klarer? Vil man makte å gjøre det bedre? Hvordan har hunden det midt i alt (får den mer kjeft ettersom ting går på stumpene)? Vil det komme en bedring i overskuelig fremtid?

Hvis man er lei og ikke vil ha hunden lenger... vel, da er det like greit at man prøver å finne et nytt og godt hjem til den. Det er ikke godt å leve et sted man ikke er ønsket.

Er man glad i hunden sin og er nødt til å omplassere fordi den ikke har et godt nok liv hos en selv lenger, er det utrolig vondt. Det er overhodet ikke behov for at noen andre dømmer den som sitter der og har tatt en vanskelig beslutning. Skuffelsen, sorgen og fordømmelsen eieren klarer å påføre seg selv er hard nok. Da trenger man egentlig bare en klem og forsikring om at man ikke er verdens verste person selv om man har havnet i en situasjon man aldri trodde var mulig å komme i.

Siterer Linn!
Og for øvrig vil jeg ønske deg lykke til, Marita! Håper virkelig det ordner seg så du slipper å ta det vanskelige valget.

Linn skrev:

Er man glad i hunden sin og er nødt til å omplassere fordi den ikke har et godt nok liv hos en selv lenger, er det utrolig vondt. Det er overhodet ikke behov for at noen andre dømmer den som sitter der og har tatt en vanskelig beslutning. Skuffelsen, sorgen og fordømmelsen eieren klarer å påføre seg selv er hard nok. Da trenger man egentlig bare en klem og forsikring om at man ikke er verdens verste person selv om man har havnet i en situasjon man aldri trodde var mulig å komme i.

Fantastisk flott skrevet, Linn! Og smertelig korrekt!

Og det er DA jeg mener at vi bør vise forståelse. Å føle seg trygg på å kunne annonsere sin hund uten å bli halshugget er viktig. Ofte er det vondt nok fra før, om ikke man skal få masse vonde kommentarer slengt mot seg.

Klart man skal prøve det meste for å få ting til å fungere. Men man har også de som virkelig angret på valget av kjæledyr. Lite gjennomtenkt? Tja, det får så være. Hunden vil uansett ha det bedre i et hjem der den er ønsket.

Så uansett HVEM som omplasserer hunden sin, hvor den kommer fra og årsak bak, så syns jeg vi skal vise litt mer medmenneskelighet og forståelse. Hjelpe til å spre budskapet. Så kanskje vi kan bidra til at hunden havner i et hjem hvor de nye eierne har lest litt om rasen.

Den gangen vi kjøpte Johnny, visste vi ikke mer enn historien om dronning Maud og rullepølsa. Dårlig gjennomtenkt? Ja, det kan man si. Men dette skulle da bli rasen jeg elsker over alt på jord. Ikke alle føler det slik...

Håper virkelig det ordner seg for dere, Marita! Du får både klemmen og forståelse fra meg!

Jeg er helt klart "for" omplassering, dog forutsetter det jo at hunden får det BEDRE/BRA i sitt nye hjem! Det nytter fint lite å omplassere hunden sin til "nærmeste nabo" bare for å bli kvitt den fortest mulig... Også syns jeg selvsagt man må forsøke å løse probleme(ne) selv (med atferdsspesialister, hundetrenere, etc) før man bestemmer seg.

Jeg er også den som mener at noen omplasseringer kunne vært forhindret om eier(ne) hadde "visst hva som kreves" av (i dette tilfellet) pinscherrasene. Er virkelig pinscherrasene for alle? Alle raser har jo både positive og negative sider som potensielle kjøpere bør vite om. Peronlig synes jeg det burde vært mer tilgjengelig informasjon om de "negative" sidene ved pinscherrasene, slik at folk bedre kan forstå hva man egentlig mener med f.eks vaktinstinkt, reservert ovenfor fremmede, selvstendig osv.

Marita skrev:

Jeg har alltid vært imot lettvinte løsninger, og mange ganger gir folk opp uten å ha ofret en eneste kalori for å prøve å gjøre noe med problemet. Men når man har forsøkt alt og ikke engang det er nok, så er det beste for alle parter at hunden får et nytt hjem.

Før så jeg ned på folk som omplasserte hunden sin når de fikk barn - nå står jeg selv i en slik situasjon som jeg aldri hadde forutsett. Jeg har aldri vært glad i barn, og da jeg skaffet meg hund, var barn en fjern tanke. Begge mine hunder er nøye vurdert i forhold til min livssituasjon, men det er sånn som kan forandre seg med årene.

Vi har gjort alt "etter boka" for å få Zeus til å akseptere vårt nye familiemedlem uten hell. Vi har til og med vært hos en av Norges beste adferdspesialister uten at det har hjulpet noe nevneverdig. "Alle" i familien mener han bør omplasseres (hadde det vært opp til dem hadde han vært omplassert før babyen ble født...). Det har heller ikke gjort saken noe enklere at han nå heller ikke går sammen med min andre hund. Men jeg er altfor glad i han til at jeg klarer å gi slipp på ham. Zeus er ingen enkel hund som hvem som helst kan ha, og jeg vet at om han ikke kommer til "de rette" vil han, som mange andre DPer, bli en kasteball. Så jeg klamrer meg til håpet om at det kan bli bedre med tiden, og trøster meg med at han trolig har det best hos meg tross alt

Du skriver som jeg skulle skrevet det selv Marita. Alltid tenkt at det er jo ikke mulig å omplassere hunden sin..de er jo som ett barn for meg. MEN plutselig skjer det ting som ikke er helt med i planen, og situasjonen er ikke like enkelt lenger.
Her hjemme har alltid Rocky vært sjefen, og Zorro har vist veldig tydelig at det er helt greit.
Plutselig ble Rocky veldig dominant ovenfor Zorro og startet å fremprovosere bråk.

Den dagen han fløy på Zorro uten grunn, og uten noen forvarsel må jeg jo si jeg ble veldig fortvilet.
Dette skjedde to ganger, og Zorro ble skadet begge gangene. Etter disse angrepene begynte jeg å se forandringer i Zorro´s oppførsel.
Han gikk på tærne her hjemme, og redd for neste " angrep". Det er så utrolig vondt å se på, og vite at han hadde det ikke godt her hos meg . Jeg som bare ønsker det beste for han hele tiden.

Jeg bestemte meg rimlig fort for å prøve og kastrere Rocky med chip, og se om han roet sin dominanse ovenfor Zorro.
Har ikke problem med Rocky når vi er på trening o.l. han er en flott hund på alle måter

HELDIGVIS var det løsningen for oss . Nå er det 6 uker siden, og Zorro og Rocky leker som de ikke har gjort på flere år.
Når Zorro gir beskjed om at NOK er NOK så hører Rocky etter . Zorro har senket skuldrene og viser at han igjen er en avlappet hund her hjemme

Dette ble en lykkelig slutt på problemene her hjemme , men det behøvde absolutt ikke endt slik

Så å dømme folk utifra en annonse er ganske hardt. Vi vet ikke hva som ligger bak, og bør absolutt ikke henge ut folk slik det ofte blir gjort

Takk for omtanke, alle sammen

Interessant det du skriver om Rocky og Zorro, Unn. Zeus og Nitro har alltid vært venner, eller dvs Zeus var vennen til Nitro, mens Nitro helst hadde sett at Zeus ikke var der, men han godtok Zeus som den litt masete "lillebroren" han var. Første gangen Zeus angrep Nitro skikkelig var i fjor sommer etter at han hadde vært i Kroatia. Nitro var nykastrert og hadde skjerm på. Dette angrepet skyldes nok at Zeus så på Nitro som "svak" og dermed en trussel for flokken. Det var jo utrolig dumt av meg å la dem være sammen på det tidspunktet Men de ble heldigvis venner igjen etter en stund. Vi har jo alltid måtte passe litt på i forhold til forsvar av tyggepinner og slikt, men det er jo forsåvidt helt forstålig.

Så i sommer da vi passet hundene til Marte skjedde det igjen. Mulig Zeus hadde et litt høyt stressnivå og angrepet rett og slett var en overslagshandling, men jeg vil si det var et relativt uprovosert angrep som skadet Nitro såpass at han måtte behandles hos veterinær. Vi har etter dette ikke turt å ha dem noe særlig sammen, og vi ser tydelig at Nitro ikke trives - akkurat slik som Zorro går han "på tå" rundt Zeus og er tydelig redd ham (noe som jo ikke akkurat bidrar til å gjøre situasjonen noe bedre siden Zeus da skal "ta" Nitro). Nitro vil derfor stort sett ligge i buret sitt, eller være på soverommet adskilt fra Zeus. (Vi har Zeus i bur i stua når situasjonen krever det)

MEN jeg er i tvil om en chip-kastrering virkelig vil hjelpe i denne situasjonen siden Zeus egentlig er en veldig usikker hund, og jeg er derfor redd at lunta blir enda kortere når det gjelder fryktaggresjon i møte med mennesker/hunder ute på tur Nå er han heldigvis ikke aggressiv når det kommer til babyen, "bare" helt på styr (bjeffer og skal bort og krafse/småbite).

Marita skrev:

Takk for omtanke, alle sammen

Interessant det du skriver om Rocky og Zorro, Unn. Zeus og Nitro har alltid vært venner, eller dvs Zeus var vennen til Nitro, mens Nitro helst hadde sett at Zeus ikke var der, men han godtok Zeus som den litt masete "lillebroren" han var. Første gangen Zeus angrep Nitro skikkelig var i fjor sommer etter at han hadde vært i Kroatia. Nitro var nykastrert og hadde skjerm på. Dette angrepet skyldes nok at Zeus så på Nitro som "svak" og dermed en trussel for flokken. Det var jo utrolig dumt av meg å la dem være sammen på det tidspunktet Men de ble heldigvis venner igjen etter en stund. Vi har jo alltid måtte passe litt på i forhold til forsvar av tyggepinner og slikt, men det er jo forsåvidt helt forstålig.

Så i sommer da vi passet hundene til Marte skjedde det igjen. Mulig Zeus hadde et litt høyt stressnivå og angrepet rett og slett var en overslagshandling, men jeg vil si det var et relativt uprovosert angrep som skadet Nitro såpass at han måtte behandles hos veterinær. Vi har etter dette ikke turt å ha dem noe særlig sammen, og vi ser tydelig at Nitro ikke trives - akkurat slik som Zorro går han "på tå" rundt Zeus og er tydelig redd ham (noe som jo ikke akkurat bidrar til å gjøre situasjonen noe bedre siden Zeus da skal "ta" Nitro). Nitro vil derfor stort sett ligge i buret sitt, eller være på soverommet adskilt fra Zeus. (Vi har Zeus i bur i stua når situasjonen krever det)

MEN jeg er i tvil om en chip-kastrering virkelig vil hjelpe i denne situasjonen siden Zeus egentlig er en veldig usikker hund, og jeg er derfor redd at lunta blir enda kortere når det gjelder fryktaggresjon i møte med mennesker/hunder ute på tur Nå er han heldigvis ikke aggressiv når det kommer til babyen, "bare" helt på styr (bjeffer og skal bort og krafse/småbite).

Huff,så trist dette er Marita Håper det ordner seg til det beste for dere og skjønner det ikke er lett og omplasere Zeus etter så lang tid

Jeg valgte å prøve chip kastrering nettopp fordi jeg ikke anser Rocky som en usikker hund.
Han fungere bra sammen med andre. Elsker mennesker og er veldig tålmodig med barn.
Vurderte derfor at det var verdt forsøket med en kastrering..noe som heldigvis var veldig lurt.

Kjenner igjen mye av det du beskriver, og det tar bort mye av gleden med hundehold.
Blir så mange ting å ta hensyn til.. hvordan go´biter deles ut, tyggebein, hvem som skal ligge hvor osv

Men allikevel elsker enn hundene sine, og valget om å sette bort en av dem er ubeskrivelig vondt.
Bare tanken gjorde meg kvalm

Håper situasjonen din løser seg til det beste for dere alle sammen Marita

Om chipkastrering hjelper kommer an på om det er hormonene som er problemet. Vi har jo nettopp prøvd det på Odin, som også er usikker og fryktaggressiv (om enn mindre ekstrem enn han var som yngre). Chipkastreringer har ingen kjente bivirkninger utover at den stopper hormonproduksjonen, slik en kastrering vil gjøre.
Jeg var veldig usikker på om jeg skulle chipkastrere Odin, men for oss var det siste utvei. Det fungerte over all forventning, og han ble kastrert ordentlig for en måned siden. I dag er han mindre stresset, og dermed også mindre usikker ute, faktisk!
Når en eller flere av hundene i husholdet, pluss menneskene, ikke har det noe bra, så vil jeg si at det er verdt forsøket. I verste fall blir det litt verre i en periode, i beste fall blir det bedre for all framtid.

Jeg tror mye av problemet at folk får problemer med dvergene er at dem undervurderer dem,og tror at de ikke krever mye,mangen dverger rundt er understimulerte,og har i den forbindelse stressproblemer. Tror mangen kunne ha fått en aha opplevelse,om de lot hundene få utfolde seg og lære litt.
Jeg merker det nå i denne perioden jeg selv har vert syk,at hundene er mye mer urolige en normalt. Og dette kan fort føre til problemer,fordi de ikke får det dem trenger (de lærer seg selv unoter ved å underholde seg selv). Jeg vet jeg blir frisk igjen,og skal derfor ikke omplasere.
Men synes folk dømmer alt for fort,og er enig med det dere andre skriver her. Det er som regel en sår grunn bak en omplasering,så la det være med det. Vi andre har ikke noe med hva andre gjør,eller årsak

Unn skrev:

Marita skrev:

Jeg har alltid vært imot lettvinte løsninger, og mange ganger gir folk opp uten å ha ofret en eneste kalori for å prøve å gjøre noe med problemet. Men når man har forsøkt alt og ikke engang det er nok, så er det beste for alle parter at hunden får et nytt hjem.

Før så jeg ned på folk som omplasserte hunden sin når de fikk barn - nå står jeg selv i en slik situasjon som jeg aldri hadde forutsett. Jeg har aldri vært glad i barn, og da jeg skaffet meg hund, var barn en fjern tanke. Begge mine hunder er nøye vurdert i forhold til min livssituasjon, men det er sånn som kan forandre seg med årene.

Vi har gjort alt "etter boka" for å få Zeus til å akseptere vårt nye familiemedlem uten hell. Vi har til og med vært hos en av Norges beste adferdspesialister uten at det har hjulpet noe nevneverdig. "Alle" i familien mener han bør omplasseres (hadde det vært opp til dem hadde han vært omplassert før babyen ble født...). Det har heller ikke gjort saken noe enklere at han nå heller ikke går sammen med min andre hund. Men jeg er altfor glad i han til at jeg klarer å gi slipp på ham. Zeus er ingen enkel hund som hvem som helst kan ha, og jeg vet at om han ikke kommer til "de rette" vil han, som mange andre DPer, bli en kasteball. Så jeg klamrer meg til håpet om at det kan bli bedre med tiden, og trøster meg med at han trolig har det best hos meg tross alt

Du skriver som jeg skulle skrevet det selv Marita. Alltid tenkt at det er jo ikke mulig å omplassere hunden sin..de er jo som ett barn for meg. MEN plutselig skjer det ting som ikke er helt med i planen, og situasjonen er ikke like enkelt lenger.
Her hjemme har alltid Rocky vært sjefen, og Zorro har vist veldig tydelig at det er helt greit.
Plutselig ble Rocky veldig dominant ovenfor Zorro og startet å fremprovosere bråk.

Den dagen han fløy på Zorro uten grunn, og uten noen forvarsel må jeg jo si jeg ble veldig fortvilet.
Dette skjedde to ganger, og Zorro ble skadet begge gangene. Etter disse angrepene begynte jeg å se forandringer i Zorro´s oppførsel.
Han gikk på tærne her hjemme, og redd for neste " angrep". Det er så utrolig vondt å se på, og vite at han hadde det ikke godt her hos meg . Jeg som bare ønsker det beste for han hele tiden.

Jeg bestemte meg rimlig fort for å prøve og kastrere Rocky med chip, og se om han roet sin dominanse ovenfor Zorro.
Har ikke problem med Rocky når vi er på trening o.l. han er en flott hund på alle måter

HELDIGVIS var det løsningen for oss . Nå er det 6 uker siden, og Zorro og Rocky leker som de ikke har gjort på flere år.
Når Zorro gir beskjed om at NOK er NOK så hører Rocky etter . Zorro har senket skuldrene og viser at han igjen er en avlappet hund her hjemme

Dette ble en lykkelig slutt på problemene her hjemme , men det behøvde absolutt ikke endt slik

Så å dømme folk utifra en annonse er ganske hardt. Vi vet ikke hva som ligger bak, og bør absolutt ikke henge ut folk slik det ofte blir gjort

siterer

En liten oppdatering fra oss: Zeus går nå fint sammen med vesla i huset Det tok nesten et halvt år før vi kunne senke skuldrene, men hva er vel noen måneder i det lange løp Så til andre som går med tanker om omplassering pga nytt familiemedlem: Ikke gi opp i første svingen! Noen ganger tar det lang tid, og man må legge ned en ekstra innsats, men jeg er iallefall utrolig glad for at jeg valgte å være tålmodig

Marita skrev:

En liten oppdatering fra oss: Zeus går nå fint sammen med vesla i huset Det tok nesten et halvt år før vi kunne senke skuldrene, men hva er vel noen måneder i det lange løp Så til andre som går med tanker om omplassering pga nytt familiemedlem: Ikke gi opp i første svingen! Noen ganger tar det lang tid, og man må legge ned en ekstra innsats, men jeg er iallefall utrolig glad for at jeg valgte å være tålmodig

Så flinke dere er

Sååå flinke dere er Marita, applaus!!!! Veldig glad for at det finnes sånne som deg der ute!

Noen ganger tror jeg også at VI skaper problemene før de er reelle. Ikke uvanlig at man tror det verste før ungen i det hele tatt har poppet ut, man har da sett hvordan hunden ellers kan boffe på andres unger og slik. Men når sitt eget barn er født, så blir alt bare fryd og gammen. Ellers så er det allergi, og det er virkelig kjedelig når slikt oppstår, noen reagerer mere på en fjortishanne fordi de produserer mere stress og hormoner i den tiden, kan til og med tenkes de er midt i røytingen. Så da er det synd om man ikke ser seg i stand til å vente kanskje 6 måneder til, bare for å se om ting roer seg ned når pelsen er på plass, sammen med hormonene. Ellers så er det de som får sin allergi forverret over et langt tidsrom, og da er jo omplasering eneste alternativ. Men jeg syntes ofte det er synd og skam at folk velger kastering og vips to måneder etterpå så er hannen ute til omplasering på grunn av allergi. Det er folk som i mine øyne trodde kastering fikset alle problemer uten trening, og som i bunn og grunn ikke har allergi. Er fint at de som velger å omplasere sine hunder kan få gjøre det i fred uansett grunn, for når ting først har skjært seg, så vil skjeldent eier/familie ha et godt forhold til hunden, og det skaper en ond sirkel. Veldig trist når ting ikke går som forventet, men ofte så blir det slikt her i livet desverre