DP og passering av andre hunder

mange påstår at små hunder er værre(utagerer mer mot andre hunder) ved passering i bånd enn større hunder gjør. Selv har jeg ikke sett så mange små hunder ved passering så har ikke så mye erfaring selv på dette, men de jeg har sett har vært utagerende (bjeffer og drar seg i hjel mot den andre hunden, og gjerne snapper etter den). Hvordan er DP'er generelt ved passering? Er det et problem å passere andre hunder, store som små, eller gjelder det kun store hunder, evt. kun små hunder? Og hva er grunnen til at passeringen er vanskelig?

er det vanskeligere for små hunder å "takle" en passering pga størrelsen, eller er det negative opplevelser som fører til dette? Selv har jeg opplevd at gjerne eieren av den lille hunden flirer av hunden sin og gir uttrykk for at det hele er litt morro. Er det eiers uvitenhet/vilje til å gjøre noe med passeringen som fører til dette (pga. at hunden er så "liten og søt")?

Tror det har veldig mye med eier å gjøre, det finnes mange små hunder med forskjellige egenskaper, noen jakter, noen gjeter osv.

En liten hund som trekker litt i båndet osv er vel ikke like vanskelig/irriterende som om en stor hund gjør det!
Jeg har f.eks en grand danois i tillegg til Dp, den store sliter litt med passering innimellom men det jobbes med HELE tiden, jeg merker selv om jeg går med begge to og vi skal passere hunder så prioriterer jeg at grand danoisen går fot og den lille "glemmer" jeg litt. 54 kg er vanskeligere å kontrollere enn 4.

Jeg syns selvsakt også små hunder skal oppføre seg akkurat som store, men må ta meg litt sammen innimellom. Prøver å gå en del bare med DP'en så hun får trent passering også.

Nok om meg!

Jeg har ikke allverdens erfaring med pinscher, så andre får svare på hvordan de er passeringsmessig generelt, men jeg har en oppfatning av at små hunder tuller mer enn store, men tror også at det har mye med oppdragelse å gjøre

Jeg kan jo bare snakke "for" Aro :p har ikke annen erfaring med DP. Han er veldig sosial, og vil gjerne hilse på andre, så vi jobber iherdig for å en dag kunne gå ubemerket forbi hunder og folk. Når han merker at jeg med vilje styrer unna for å unngå å hilse på andre tror han visst at det er noe galt med de :p Da knurrer/boffer han og reiser bust til de :p "offameg, nei de må jo være kjempe farlige, boffboff". Men jeg driver ennå å jobber med passering, eller jobber med å finne ut hvordan jeg kan jobbe med passering :p

Jeg er igrunn enig at små hunder ofte er mer gira og gneldrete enn de store, også ved passering. Men jeg tror det mest er fordi ikke alle tar seg bryet med å trene så mye med de små søte udyra dessverre. Men noe er nok og rasebetinget, så er det opp til oss å dempe rasens egenskaper dersom vi ikke ønsker dem..

Jeg har en amstaff som er roligheten selv (hun er jo 8 år da riktignok) og en dvergpinscher som er 9 måneder. DP'en har vært sånn hele veien at hun ikke bryr seg om ca 80 % av de vi passerer, 10 % syns hun er veeeldig morro å hilse på, og 10 % er hun litt småskeptisk til... Denne skepsisen er nå i en periode blitt litt verre, og hun kan da bjeffe litt mot enkelte isteden for å bare gå i bue slik hun gjorde før..det gjelder særlig når folk kommer litt brått på henne og i mørket hvor hun ikke helt ser antakelig...

Jeg tipper det er litt aldersbetinget, litt rasebetinget og litt oppdragelsesbetinget! Hun er en veldig sosial og utadvendt dvergpinscher, og jeg satser på at det går over med alderen og litt trening på området. Jeg gjør ikke så mye med det egentlig, lager ikke noe styr og kjefter ikke i alle fall. Ofte så hilser hun på dem rett etterpå med halen i turbofart - så den sitter ikke så dypt den skepsisen

Noen andre som vet om det kan stemme at det er litt aldersbetinget? Satser på at ikke verdens lykkeligste hund blir mer og mer skeptsik...

Ser at jeg har svart litt feil...jeg mente overfor mennesker jeg...hunder er hun mild og underdaning mot og overhodet ikke kjekkas eller bjeffete, bare ukjente mennesker som kommer brått på..på fjellet i helgen så syns hun nok det var veldig rart og litt skummelt at de vi traff likosm gikk rett imot og ikke i bue...men når det er en smal sti så er det jo slik jeg ba henne bare gå bak meg etter hvert når det kom noen og da gikk det fint, litt skeptisk, men ikke noe lyd.. men mot hunder er hun super, viser tidlig at hun er ufarlig og ingen utfordrer, særlig overfor store hunder - full respekt!

Jeg har ikke inntrykk av at små hunder (generelt) er værre enn store, ved passering. Dog syns jeg små hunder bjeffer mer enn store når de står i bånd/hundegård i hagen utfor hjemmet sitt. Er nok som nevnt over her, veldig varierende hvorfor enkelte små hunder utagerer mot andre hunder, men jeg tror også veldig mange trener mindre på dette (er jo liksom ikke SÅ problematisk med en liten tass som trekker litt i båndet).
Selv har jeg en dp som veldig ofte utagerer når vi møter andre hunder på tur. Ikke alltid han bjeffer, men han drar ALLTID i båndet Kommer helt ann på hvilke(n) hunder vi møter, men enkelte ganger er han ille, andre ganger bryr han seg ikke noe spesielt. Små hunder er de han reagerer minst på! Vi trener to ganger i uken med klubben og vi trener mye på passeringer. Dette går selvsagt supert på treningene, men funker altså ikke til hverdags

Jeg merker meg at små hunder, også dp, bjeffer og styrer mye ved passering av andre hunder, særlig store hunder. Jeg tror at endel av det bunner i at de er usikre i møte med andre hunder og det er jo ingen hemmelighet at dp er en rase som fort ber andre om å holde seg på avstand ved å benytte seg av "kraftige" avstandsøkende signaler slik som bjeffing, knurring eller utagering. Noen demper selvsagt også, men jeg syns jeg ser førstnevnte språk langt oftere.

Jeg tror at endel småhundeierne ikke "tar det så tungt" at hunden deres styrer litt fordi de faktisk klarer å håndtere det fysisk. En liten hund som trekker, bjeffer og utagerer klarer man å holde. Det er verre med en hund på 30-40 kg eller mer.

I tillegg så tror jeg at endel ikke skjønner hvorfor hunden deres reagerer som den gjør. Har møtt utallige med hunder som går på to ben, trekker, bjeffer og lager alskens lyder hvorpå eieren sier at "h*n er bare litt tøff i tryne" eller "h*n er sååå glad i andre hunder og vil bare hilse". Vel, hadde jeg ikke hatt en hund som selv er trygg i møte med andre hunder og som demper "bråkmakere" fremfor å "stille opp til kamp", så er det mange av disse jeg aldri hadde latt henne hilse på for å si det sånn.

Jeg har også problemer med dette.
Jeg har en han hund som fyller 6 i år,
han har bare blitt værre og værre,
og nå snur jeg hvis jeg møter på en hund.
Ser han en hund, feks bak seg så stiller han seg HELT på bakbeina og NEKTER å gå videre.
Hvis jeg løsner båndet så begynner han å løpe mot hunden.
Og med EN gang han forstår at det er en hanhund, så "angriper" han.
Glefser, biter og bjeffer.
Med tipser så går det bra 99,9% av gangene, med mindre tispa
er litt dominant, da kan han reagere litt agressivt.

Jeg var på trening for å ta tak i dette, men jeg er desverre veldig skuffet over kurset jeg var på.
Men nå skal jeg på kurs hos Lundquist hundeskole, og håper dette blir bedre snart -
både for han, og for meg.

Dette er ting vi trener på hver bidige dag, hele tiden. Jeg bryr meg absolutt om hvordan hundene mine oppfører seg, selv om de er små og ikke utgjør noen nevneverdig "trussel"

Det jeg opplever, er at det er heeelt avhengig av hvordan den andre hunden er, dagsformen på hundene mine, omgivelsene rundt osv. Vi har noen perioder hvor de er superflinke, og har kontakt med meg hele tiden, og vi har andre ganger hvor de kunne ikke gitt mere blaffen i meg og godbiten(jeg oppnår nesten utelukkende bare gode resultater når jeg har med godis).

Det som oftest gir oss et set-back, er hundeeiere som ikke skjønner at vi vil trene på en rolig passering, og IKKE hilse. Selv om jeg sier fra. Det er utrolig frustrerende, og har ført til at minstejenta, Edith, takler andre hunder veldig dårlig. Vi har møtt på løse(større)hunder som har kommet rusende bort til oss, bjeffa, gjort utfall, og skremt opp mine to, som da går i bånd. Og det er HER jeg har møtt på folk som bare ler når mine to små klikker villmann. Andre hundeeiere, som synes det bare er så morsomt å se to små hunder "tro de har en sjans" mot deres større hund, og ikke gjør noe for å stoppe det fra deres hund sin side.
Jeg skal jo presisere at det ikke er alle hundeeiere jeg møter på som er sånn, men tendensen har desverre vært oftere i denne retningen enn den andre.

Så jeg bryr meg veldig, men møter på utfordringer fra andre som ikke helt skjønner at små hunder skal ha samme trening som store.

Et lite hjertesukk der altså

CamillaF skrev:

Dette er ting vi trener på hver bidige dag, hele tiden. Jeg bryr meg absolutt om hvordan hundene mine oppfører seg, selv om de er små og ikke utgjør noen nevneverdig "trussel"

Det jeg opplever, er at det er heeelt avhengig av hvordan den andre hunden er, dagsformen på hundene mine, omgivelsene rundt osv. Vi har noen perioder hvor de er superflinke, og har kontakt med meg hele tiden, og vi har andre ganger hvor de kunne ikke gitt mere blaffen i meg og godbiten(jeg oppnår nesten utelukkende bare gode resultater når jeg har med godis).

Det som oftest gir oss et set-back, er hundeeiere som ikke skjønner at vi vil trene på en rolig passering, og IKKE hilse. Selv om jeg sier fra. Det er utrolig frustrerende, og har ført til at minstejenta, Edith, takler andre hunder veldig dårlig. Vi har møtt på løse(større)hunder som har kommet rusende bort til oss, bjeffa, gjort utfall, og skremt opp mine to, som da går i bånd. Og det er HER jeg har møtt på folk som bare ler når mine to små klikker villmann. Andre hundeeiere, som synes det bare er så morsomt å se to små hunder "tro de har en sjans" mot deres større hund, og ikke gjør noe for å stoppe det fra deres hund sin side.
Jeg skal jo presisere at det ikke er alle hundeeiere jeg møter på som er sånn, men tendensen har desverre vært oftere i denne retningen enn den andre.

Så jeg bryr meg veldig, men møter på utfordringer fra andre som ikke helt skjønner at små hunder skal ha samme trening som store.

Et lite hjertesukk der altså

Kjenner meg veldig igjen her ser jeg. Aro er nesten 10 mnd nå, og har de siste mnd vært ganske krass med andre hunder på samme størrelse- Det har jeg prøvd å løse ved at han rett og slett ikke får hilse eller leke med noen andre hunder. Nå har det eskalert litt ser jeg, hvor han knurrer på nesten alle hunder som går forbi- har jeg pølser med så kan han gå fot hele passeringen, så det fungerer. Men så er det alltids noen som slipper til hundene sine, selv når de ser at vi flytter oss godt ut av vegen, og jeg jobber iherdig for å holde kontakt, spesielt de med større hunder. Vi har med andre ord ikke kommet noen veg med det her. Jeg er veldig usikker på hvorfor han gjør det, men tror det er en blanding av usikkerhet (litt rart, han er godt sosialisert og var kjempe trygg som valp) og ressursforsvar overf. meg. Noen tips? Håper jo litt at det er puberteten som også spiller oss et puss her da :p

Jeg har alltid hatt i bakhodet at motivasjon for å hilse fort blir frustrasjon for ikke å få hilse og frustrasjon som følelse ligger nært aggresjon. Ergo er veien fra en hund som gjerne vil hilse på andre hunder til en hund som blir aggressiv i møte med andre hunder ikke så lang som man tror.

Tenk deg selv at du har veldig lyst å snakke med mennesker du møter, men du får aldri lov. Fra å være smilende og glad når du møter ett menneske du vil snakke med, så blir du istedet frustrert fordi du aldri får snakke med dem selv om du vil. Denne frustrasjonen bygger seg opp og ender med at du blir frustrert bare ved synet av andre mennesker. Å være skikkelig frustrert gjør oss til slutt forbanna (det har vi vel alle kjent på). Det samme skjer med hunder som blir mer og mer frustrert. Hundene kobler den kjipe følelsen opp til hundene de ser, siden det jo faktisk er dem som alltid bringer frem den kjipe følelsen.

Det å alltid nekte en hund som virkelig vil hilse på andre hunder å hilse, kan derfor være feil vei å gå dersom man vil ha en hund som skal fungere godt i møte med andre hunder. Man trenger ikke la dem hilse hver gang, men man må lage gode vaner hos hunden og det vil si at den må lære seg å gire ned fremfor opp i møte med andre hunder.

Jeg har derfor lært min hund at for å oppnå en gode, eksempelvis hilse på andre hunder, så må hun tilby en rolig atferd. Om man vil bruke sitt/kontakt eller gå med kontakt eller lignende spiller ingen rolle, men hunden må lære seg at for å oppnå det jeg vil ha (for eksempel hilse på den andre hunden), så er det å være rolig og fokusert veien å gå.

For å lære hunden dette, så er det en fordel å trene på den atferden man skal ha på forhånd slik at hunden kan tilby den i andre settinger først. (Man trenger ikke gjøre det, men det kan være ett greit sted å starte). Det er mange måter å gjøre det på, men en måte er å ha hunden i bånd og kaste en godbit eller leke som hunden vil ha fremfor den. Når hunden trekker for å komme frem til den, så står man passiv og holder den igjen. Straks hunden "gir opp" og setter seg eller ser på deg (er rolig på ett eller annet vis), så sier du "vær så god" og går frem til belønningen sammen med hunden. Gjør dette helt til hunden selv tilbyr atferden når du kaster noe fristende foran den, evt sett atferden på kommando. Hunden lærer at rolig atferd = belønning (og belønning for en hund er alt fra godbiter og lek til det å hilse på andre hunder, lukte på en tisseflekk, bli koblet løs, spise maten som er i matskåla +++). Jeg syns personlig at det er praktisk å ha denne atferden som frivillig atferd for da vil hunden tilby denne rolige atferden i alle mulige settinger når man først har lært den at det fører til belønning. Veldig praktisk!

Nå utvider du treningen med å ha en hund som kommer i møte eller er tilstede. Finn en rolig, snill hund som du kan trene med og som din hund naturlig nok vil hilse på. Den bør være rolig slik at den ikke er med på å stresse opp din hund ved at den også er helt i hundre og vil hilse. Evt. kan figuranthunden blir belønnet av sin eier for å sitte ved siden av eieren og holde kontakt. Gå så mot hunden, men stopp i en avstand som er langt nok unna til at din hund ikke girer seg så altfor mye opp. Å stoppe en halvmeter foran kan bli fr vanskelig, så til å bvegynne med må du kanskje stoppe fem meter unna. Stå passiv og vent på at din hund roer seg. Ikke mas, la den finne ut selv hva som fører til belønning. Idet hunden gir det minste tegn på en rolig atferd (første gangen er det nok at den slutter å dra i båndet og kanskje bare står i ro og ser på den andre hunden), så sier du "vær så god" og lar hunden få hilse. La hundene hilse i bare noen sekunder, så tar du hunden med deg og går i en stor bue bort fra hunden og snur mot igjen slik at dere er på samme sted som sist. Her stopper du og venter på nytt på at din hund skal tilby en rolig atferd. Fortsett helt til hunden din tilbyr den atferden som du er tilfreds med, enten det er sitt og kontakt eller bare sitt.

Ellers så er det stor forskjell på valp og 10 måneder. Som valper har hundene lite mot og lite selvtillitt og de opptrer derfor mye mer dempende enn hva de gjør ettersom de blir eldre og tør mer. Det gjelder i alle situasjoner. Valper som er redd folk eller hunder blir smiskete og gjør alt de kan for å vise folkene/hundene at de bare er snille og at folkene/hundene må være snille med dem. De bruker rett og slett dempende signaler for å unngå bråk og for å få verden til å være snille med dem.

Dette kan være litt av grunnen til at valper som har vært enkel i møte med andre hunder endrer seg ettersom de blir eldre og plutselig begynner å bjeffe, knurre eller utagere. Usikkerhet ligger bak, men fra å bruke dempende signaler som valp, noe som kanskje gjør at mange oppfatter dem som trygg, så vil den nå bruke avstandsøkende signaler (for å få trusselen til å holde seg unna). Frustrasjon kan også, som beskrevet over, være grunnen.

Maria skrev:

Jeg har alltid hatt i bakhodet at motivasjon for å hilse fort blir frustrasjon for ikke å få hilse og frustrasjon som følelse ligger nært aggresjon. Ergo er veien fra en hund som gjerne vil hilse på andre hunder til en hund som blir aggressiv i møte med andre hunder ikke så lang som man tror.

Tenk deg selv at du har veldig lyst å snakke med mennesker du møter, men du får aldri lov. Fra å være smilende og glad når du møter ett menneske du vil snakke med, så blir du istedet frustrert fordi du aldri får snakke med dem selv om du vil. Denne frustrasjonen bygger seg opp og ender med at du blir frustrert bare ved synet av andre mennesker. Å være skikkelig frustrert gjør oss til slutt forbanna (det har vi vel alle kjent på). Det samme skjer med hunder som blir mer og mer frustrert. Hundene kobler den kjipe følelsen opp til hundene de ser, siden det jo faktisk er dem som alltid bringer frem den kjipe følelsen.

Det å alltid nekte en hund som virkelig vil hilse på andre hunder å hilse, kan derfor være feil vei å gå dersom man vil ha en hund som skal fungere godt i møte med andre hunder. Man trenger ikke la dem hilse hver gang, men man må lage gode vaner hos hunden og det vil si at den må lære seg å gire ned fremfor opp i møte med andre hunder.

Jeg har derfor lært min hund at for å oppnå en gode, eksempelvis hilse på andre hunder, så må hun tilby en rolig atferd. Om man vil bruke sitt/kontakt eller gå med kontakt eller lignende spiller ingen rolle, men hunden må lære seg at for å oppnå det jeg vil ha (for eksempel hilse på den andre hunden), så er det å være rolig og fokusert veien å gå.

For å lære hunden dette, så er det en fordel å trene på den atferden man skal ha på forhånd slik at hunden kan tilby den i andre settinger først. (Man trenger ikke gjøre det, men det kan være ett greit sted å starte). Det er mange måter å gjøre det på, men en måte er å ha hunden i bånd og kaste en godbit eller leke som hunden vil ha fremfor den. Når hunden trekker for å komme frem til den, så står man passiv og holder den igjen. Straks hunden "gir opp" og setter seg eller ser på deg (er rolig på ett eller annet vis), så sier du "vær så god" og går frem til belønningen sammen med hunden. Gjør dette helt til hunden selv tilbyr atferden når du kaster noe fristende foran den, evt sett atferden på kommando. Hunden lærer at rolig atferd = belønning (og belønning for en hund er alt fra godbiter og lek til det å hilse på andre hunder, lukte på en tisseflekk, bli koblet løs, spise maten som er i matskåla +++). Jeg syns personlig at det er praktisk å ha denne atferden som frivillig atferd for da vil hunden tilby denne rolige atferden i alle mulige settinger når man først har lært den at det fører til belønning. Veldig praktisk!

Nå utvider du treningen med å ha en hund som kommer i møte eller er tilstede. Finn en rolig, snill hund som du kan trene med og som din hund naturlig nok vil hilse på. Den bør være rolig slik at den ikke er med på å stresse opp din hund ved at den også er helt i hundre og vil hilse. Evt. kan figuranthunden blir belønnet av sin eier for å sitte ved siden av eieren og holde kontakt. Gå så mot hunden, men stopp i en avstand som er langt nok unna til at din hund ikke girer seg så altfor mye opp. Å stoppe en halvmeter foran kan bli fr vanskelig, så til å bvegynne med må du kanskje stoppe fem meter unna. Stå passiv og vent på at din hund roer seg. Ikke mas, la den finne ut selv hva som fører til belønning. Idet hunden gir det minste tegn på en rolig atferd (første gangen er det nok at den slutter å dra i båndet og kanskje bare står i ro og ser på den andre hunden), så sier du "vær så god" og lar hunden få hilse. La hundene hilse i bare noen sekunder, så tar du hunden med deg og går i en stor bue bort fra hunden og snur mot igjen slik at dere er på samme sted som sist. Her stopper du og venter på nytt på at din hund skal tilby en rolig atferd. Fortsett helt til hunden din tilbyr den atferden som du er tilfreds med, enten det er sitt og kontakt eller bare sitt.

Ellers så er det stor forskjell på valp og 10 måneder. Som valper har hundene lite mot og lite selvtillitt og de opptrer derfor mye mer dempende enn hva de gjør ettersom de blir eldre og tør mer. Det gjelder i alle situasjoner. Valper som er redd folk eller hunder blir smiskete og gjør alt de kan for å vise folkene/hundene at de bare er snille og at folkene/hundene må være snille med dem. De bruker rett og slett dempende signaler for å unngå bråk og for å få verden til å være snille med dem.

Dette kan være litt av grunnen til at valper som har vært enkel i møte med andre hunder endrer seg ettersom de blir eldre og plutselig begynner å bjeffe, knurre eller utagere. Usikkerhet ligger bak, men fra å bruke dempende signaler som valp, noe som kanskje gjør at mange oppfatter dem som trygg, så vil den nå bruke avstandsøkende signaler (for å få trusselen til å holde seg unna). Frustrasjon kan også, som beskrevet over, være grunnen.

TAKK for langt og forklarende svar Veldig fint og forståelig å lese! Skal absolutt prøve på denne måten, må bare finne meg noen å trene med. Så får vi se, har ikke tenkt før at han kanskje vil bortpå for å hilse, når vi nærmer oss kan han noen ganger bråke no forferdelig, knurre-glefse osv, lager skikkelig rare lyder og spreller nermest i selen. Men han merker nok på meg også at jeg ikke vil hilse, gjør vel ikke saken noe bedre det.. :p

Vi var skikkelig heldige på tur i dag. Møtte på en løs BC herremann som jo ville hilse på. Aro vræler som fillebikkjer gjør. Det kom ingen for å hente hunden, og det var i den mest traffikerte gata i lillehammer, så jeg tok med meg løshunden hjem for å hente et bånd, så gikk vi tur sammen, så Aro fikk morgenturen sin, og vi kunne finne den stakkarn som gikk å leita etter bikkja si. Aro vræler litt, som vanlig når uhøflige (og høflige egentlig) stikker nesa si bortpå, men dette forsvant på 1 minutt. Da var han værdens beste, og Aro kunne gjerne tenkt å ta han med seg hjem så det ut til. Han var visst okei alikevel, ikke no farlig Så dersom man møter på andre hunder (helst med et menneske i andre enden av båndet) å hunden din utagerer av frykt- spør om å få gå litt sammen på vegen, til hunden din ikke er usikker lenger. Tror dere ikke noe sånt kan funke i lengden? Såklart dersom man treffer 'snille' hunder da

Apropos små hunder og passeringsproblemer; Vi går passeringskurs med Nina Haaland nå, og det er én cavalier der, og en pyrineisk gjeterhund, ellers er det bouvier, ridgeback, doberman og boxer. Jeg tror ikke nødvendigvis små hunder utagerer mer enn store hunder, men terskelen for å kvitte seg med de store er nok noe lavere. Hadde Kovu vært aggressiv og like ille som Odin var, så hadde han vært avlivet for lenge siden.

Mine to er helt forskjellige når det gjelder passering av andre hunder, den gamleste sa aldri en lyd og brydde seg katta om den andre hunden, mens min yngste er helt spinnvill! (Nå blir den eldste så oppgiret av den minste at han bjeffer med.. ) Men med trening har det blitt bedre og det skjer sjeldnere og sjeldnere enn før. Distraherer gjerne med supergode godbiter eller går over på andre siden av veien om jeg ikke skal nødvendigvis trene, men bare komme meg forbi uten at hele gata stirrer på meg..