Kastrering - for hundens beste?

Hva er deres meninger rundt kastrering av unge hannhunder som ikke skal brukes i avl eller utstilling? Ei jeg kjenner har kastrert sin Ridgeback ved 6 mnd alder fordi hun mener at det er det eneste riktige å gjøre på en hund som aldri vil bli parret. Tror det handler om at en hannhund som ikke får levd ut sine "lyster" ikke vil kunne leve ett fullverdig liv og bli frustrert, spesielt når tisper har løpetid osv. Selv har jeg ikke dannet meg noen bastante meninger om dette temaet men synes det er litt intressant...

EDIT: Skulle denne kanskje ha vært under helse og stell forumet?

Stengt tatt er det vel ikke lov å kastrere hunder uten at det er en medisinsk grunn til det. Jeg ville ventet for å se om det blei et problem. Det er jo ikke nødvendigvis sånn at en ukastrert hannhund er frustrert og ikke har et fullverdig liv. Dersom det viser seg etterhvert at hunden stresser voldsomt pga løpende tisper i nærheten så hadde jeg gjort noe med det.

Nå ble jeg nysgjerrig på hvilken RR det var.

Noe av problemet med denne debatten er vel at meningene og erfaringene er veldig forskjellige. Noen hannhunder har fordel av å bli kastrert fordi løpetid og hormoner gir stress og potensielt relaterte problemer. De fleste hunder fungerer greit med de hormonene de har, men må såklart følges nøye med når det er løpetid i nærheten. Noe som fører til en del merarbeid for eier, såklart. Kastrering er også et inngrep, som alltid innebærer en liten risiko.

Jeg har ingen veldig sterke meninger her, men mener vel i utgangspunktet at man ikke skal kastrere over en lav sko. Likevel tror jeg ikke det er noe stort problem å kastrere en hund. Man må vel se an situasjonen individuelt.

Simira skrev:

Nå ble jeg nysgjerrig på hvilken RR det var.

D får være usagt. Eieren setter nok ikke så veeeldig stor pris på at nøttene til hunden hennes blir formål for debatt på pinscherforumet

Simira skrev:

Noe av problemet med denne debatten er vel at meningene og erfaringene er veldig forskjellige. Noen hannhunder har fordel av å bli kastrert fordi løpetid og hormoner gir stress og potensielt relaterte problemer. De fleste hunder fungerer greit med de hormonene de har, men må såklart følges nøye med når det er løpetid i nærheten. Noe som fører til en del merarbeid for eier, såklart. Kastrering er også et inngrep, som alltid innebærer en liten risiko.

Jeg har ingen veldig sterke meninger her, men mener vel i utgangspunktet at man ikke skal kastrere over en lav sko. Likevel tror jeg ikke det er noe stort problem å kastrere en hund. Man må vel se an situasjonen individuelt.

Jeg har egentlig ikke tenkt så mye på dette før og kjenner ikke for- og motargumentene så godt. Men har fått med meg at de fleste hannhunder i USA, Canada og England blir kastrert om de ikke skal brukes i avel. Men det ser ikke ut som det er tradisjon for det i Norge selv om det kanskje har blitt mer vanlig med årene. Stusser også litt over at det er nærmest en selvfølge at for eksempel hingster skal kastreres om de ikke skal avles på. Det er allment akseptert. Kanskje fordi de er så store og litt vanskeligere å holde igjen om de finner ut at de vil stikke

Hun som har kastrert sin hanne nå nylig fikk gjort det uten problemer, så den loven er nok veldig tøyelig. Tror det er en ren vurderingssak som veterinæren kan gjøre i hvert enkelt tilfelle. Ser for meg at de som gjør det så tidlig vil gjøre det før eventuell "hormonell" adferd får festet seg. Risikoen med inngrepet tror jeg er så liten at det ville jeg ikke ha lagt noen vekt på om jeg skulle ha vurdert kastrering (noe jeg ikke vurderer nå i hvert fall. goklompen skal få ha bjellene sine foreløpig ).

Men om man snur spørsmålet litt og spør hvorfor man ikke bør kastrere i steden for hvorfor man bør kastrere? For er det sånn at de egentlig trenger bjellene sine? Ja, de gjør de modigere - men mangel på mot er i hvert fall ikke noe tema her i gården . Så hva skal de da ha de til når de verken skal parre seg eller slåss for å forsvare sitt område etc...?

Uten at jeg vet om det finnes noen statistikk på det, så har jeg inntrykk av at de fleste som kastrerer her i landet gjør det pga problemadferd. Jeg syns Gry Løberg har skrevet en informativ artikkel om dette som jeg anbefaler deg å lese (dersom du ikke allerede har lest den): Hormonell påvirkning av atferd – Kastrering av hund. Innholdet i den er godt dokumentert!

Anne&Denniz skrev:

Simira skrev:

Nå ble jeg nysgjerrig på hvilken RR det var.

D får være usagt. Eieren setter nok ikke så veeeldig stor pris på at nøttene til hunden hennes blir formål for debatt på pinscherforumet


Jeg har egentlig ikke tenkt så mye på dette før og kjenner ikke for- og motargumentene så godt. Men har fått med meg at de fleste hannhunder i USA, Canada og England blir kastrert om de ikke skal brukes i avel. Men det ser ikke ut som det er tradisjon for det i Norge selv om det kanskje har blitt mer vanlig med årene.[/img] ).

Forventet ikke at du skulle "oppgi" noen.
Når det gjelder det med at kastrering er vanligere i andre land, så går det rett og slett på bakgrunn av behov. I store deler av verden er det mye løshunder som skaper problemer, og de formerer seg såklart. Også med "tamhunder". Derfor er grunnen mye større for å kastrere, på samme måte som alle katteeiere anbefales å kastrere/sterilisere katter før de slippes ut.
I Norge har vi ikke et løshundproblem, til dels pga. avstanden til "fastlandseuropa", og dels på grunn av klimaet. Løshunder ville ganske enkelt ikke overlevd vintrene. Så så lenge folk flest greier å ha kontroll på hundene sine når de (eller bikkja til naboen) har løpetid, så trengs ikke kastraksjon for å bekjempe et slikt problem.

Jag har både egen erfarenhet av kastrerad hane och även via valpköparnas erfarenheter så en enkel sammanfattning om vad jag tror mig veta och vad jag tycker.

1. Jag tycker det är synd att kastrera en hane för tidigt om det inte är verkligen stora problem för alla hanhundar måste få chansen att mogna och växa i från slyngelåldern innan man tar till så defenetiva åtgärder. Jag menar att man får räkna med att en ung hane har hormos svall och kommer i trotsåldern, men för de flesta så går det över när de blir lite äldre. Jag tycker man ska jobba med vardags fostran och inte ge upp för lätt för att en ungf hane är lite påipig, börjar lyfta på benen inne eller är okoncentrerad, allt detta går att jobba med.

2. anser man att ens hane mår själv dåligt av sina hormoner kan man hjä'lpa den med en kastraktion då de får lägre nivå av jobbiga hormoner som de mår dåligt av. Vissa individer ligger även på för höga testosteron nivåer ( detta kan man ta blodprov på) och dessa hundar mår bäst av kastrering. Har man även en situation själv som man inte kan hjälpa tex mycket löptikar i området eller att man har både tik och hane själv så kan det vara skönt för både hanhunden och familjen att kastera hunden.

3. han man en hund som tex har någon medicinsk diagnops eller annat som gör at man med säkerhet inte vill använda hunden i avel då finns det väl inget att tveka på.

4. Jag har själv tex haft en kastrerad dobermann hane och visst är det behagligt med en sån hane speciellt som vi hade även en tik. Livet blir enklare för både hanen och oss, ser inget fel i att få husfrid:-)

5. Man ska inte förväxla hormoner och slyngel ålder med att även en kastrerad hane behöver bli fostrad. Man löser inga problem med att kastrera sin hund om man har lydnads/ uppfostringsproblem, lämna ensam problem, aggressionproblem med människor odyl.

6. Ibland kan jag tycka att pinscher hannar blir kastrerade för tidigt pga att ägaren inte orkar ta tag i den unga hundens energi. Det tycker jag är synd , man borde jobba mer med den på att dels ge hunden mentala uppgifter, lago,m med motion och lägga ner energi på att fostra hunden men istället tar men en genväg. Jag tycker detta för att i vår ras så behövs hannar av oliak linjer för genetisk variation. Man får tänka att en hane kanske kan ge värdefull variation när den är äldre. flera hannar ur min uppfödning har blivit tillfrågade av uppfödare även från utlandet när de blicvit ca 5-10 år men då är de tyvärr kastrerade, det är då de hade behövts.

7. Men jag får ändå respektera att hundägaren äger hunden och har inga skylldigheter gentemot uppfödare när det gäller kastering, men jag skulle be alla inom genetiskt mindre raser att fundera en gång extra innan de gör en kastration eller prata med uppfödaren först så att de ev kan köpa sperma för framtiden innan en operation.
Leena Ekroth

xitamiz kennel skrev:

Jag har både egen erfarenhet av kastrerad hane och även via valpköparnas erfarenheter så en enkel sammanfattning om vad jag tror mig veta och vad jag tycker.

1. Jag tycker det är synd att kastrera en hane för tidigt om det inte är verkligen stora problem för alla hanhundar måste få chansen att mogna och växa i från slyngelåldern innan man tar till så defenetiva åtgärder. Jag menar att man får räkna med att en ung hane har hormos svall och kommer i trotsåldern, men för de flesta så går det över när de blir lite äldre. Jag tycker man ska jobba med vardags fostran och inte ge upp för lätt för att en ungf hane är lite påipig, börjar lyfta på benen inne eller är okoncentrerad, allt detta går att jobba med.

2. anser man att ens hane mår själv dåligt av sina hormoner kan man hjä'lpa den med en kastraktion då de får lägre nivå av jobbiga hormoner som de mår dåligt av. Vissa individer ligger även på för höga testosteron nivåer ( detta kan man ta blodprov på) och dessa hundar mår bäst av kastrering. Har man även en situation själv som man inte kan hjälpa tex mycket löptikar i området eller att man har både tik och hane själv så kan det vara skönt för både hanhunden och familjen att kastera hunden.

3. han man en hund som tex har någon medicinsk diagnops eller annat som gör at man med säkerhet inte vill använda hunden i avel då finns det väl inget att tveka på.

4. Jag har själv tex haft en kastrerad dobermann hane och visst är det behagligt med en sån hane speciellt som vi hade även en tik. Livet blir enklare för både hanen och oss, ser inget fel i att få husfrid:-)

5. Man ska inte förväxla hormoner och slyngel ålder med att även en kastrerad hane behöver bli fostrad. Man löser inga problem med att kastrera sin hund om man har lydnads/ uppfostringsproblem, lämna ensam problem, aggressionproblem med människor odyl.

6. Ibland kan jag tycka att pinscher hannar blir kastrerade för tidigt pga att ägaren inte orkar ta tag i den unga hundens energi. Det tycker jag är synd , man borde jobba mer med den på att dels ge hunden mentala uppgifter, lago,m med motion och lägga ner energi på att fostra hunden men istället tar men en genväg. Jag tycker detta för att i vår ras så behövs hannar av oliak linjer för genetisk variation. Man får tänka att en hane kanske kan ge värdefull variation när den är äldre. flera hannar ur min uppfödning har blivit tillfrågade av uppfödare även från utlandet när de blicvit ca 5-10 år men då är de tyvärr kastrerade, det är då de hade behövts.

7. Men jag får ändå respektera att hundägaren äger hunden och har inga skylldigheter gentemot uppfödare när det gäller kastering, men jag skulle be alla inom genetiskt mindre raser att fundera en gång extra innan de gör en kastration eller prata med uppfödaren först så att de ev kan köpa sperma för framtiden innan en operation.
Leena Ekroth

Takk for kjempebra svar I tilfellet jeg nevnte så handlet det nok mest om at hun mente det var det beste for hunden. Han kan ikke brukes i avl på grunn av en feil i ridgen. Dessuten så skal han springe mye løs på en gård så det var sikkert riktig avgjørelse. Men om jeg forstår deg riktig i pkt. 3 så ville du ha kastrert hunden om den definitivt ikke kan brukes i avel?

hej

I Sverige är det tillåtet att kastrera en hund utan medicinska problem. Och för operativt kastrerade hundar finns även en generell dispans så att man kan fortsätta ställa ut och tävla sin hane efter kastration. Detta tycker jag är bra.
Och jag vill poängtera att det är ägaren som tar beslut ang sin egen hund. alla har vi olika förutsättningar och det får vi respektera.
Med de jag skrev ovan ville jag bara väcka lite funderingar innan man opererar. En Kastratuion löser inte automatiskt alla problem.
Men för många , både hundar och ägare så kan de göra livet så mycket enklare och behagligare att leva.
Jag har ju själv ägt en kastrerad hane och förutom att vi slapp de jobbiga vid tikarnas löp och risken för tjuvparning så hade vi en hund som för övrigt var som vilken hane som helst.

Leena Ekroth

Jeg har to kastrerte hanner og det står jeg for. Jeg har ingen problemer med å forsvare det vi gjorde, rett og slett fordi jeg vet at det var gjennomtenkt og vel begrunnet. Operasjoner har alltid en viss risiko, så det er viktig å tenke seg godt om.

Personlig er jeg litt delt mht kastrering. Jeg syns ikke man behøver å kastrere over en lav sko, da veldig mange ikke trenger det. Jeg syns også man skal prøve mye før man kastrerer (altså ikke bare kastrere for sikkerhets skyld), slik at man er sikker på at det faktisk ER et hormonproblem og ikke noe helt annet. Det hjelper lite å kastrere en hund som er generelt stresset eller redd, da det fort kan forverre situasjonen. Samtidig mener jeg at en kastrert hund ikke lider på noen måte og har det helt fint uten bjellene.

Da vi hadde vår prosess gikk jeg veldig systematisk til verks. Her vi bor var det på den tiden 7 uliker tisper rett rundt oss. Alle med ulike hjem og løpetider. Vi trente systematisk i mange ulike miljøer, jeg tok dem med på jobben for å få dem bort hjemmefra (så etter effekten av å ta dem vekk fra området jeg visst det var løpetisper), reiste bort for å se om det hadde en effekt, skilte guttene fra hverandre (vi har jo alltid trent og gått turer med dem en del separat, da de er brødre og hadde behov for det), prøvde ulike fôringsmetoder osv osv.

Resultatet etter ca 4 md var dette:
- Stressnivået var generelt lavt
- De var helt rolige og avbalanserte i andre miljøer og når vi hadde løpspause hjemme (ja, jeg snakket med naboene)
- Spiste normalt ved løpspause (men dette var sjelden)
- Økt stressnivå ved løp (veldig økning til tross for tiltak)
- Spiste nesten ingenting og det som gikk inn kom veldig fort ut igjen
- Begge guttene mistet raskt mye vekt når løpetidene kom og var radmagre (både vi og veterinæren var bekymret, da de raste i vekt og var tynne fra før)
- med så mange tisper hadde vi kun noen veldig få uker i løpet av 6 md uten løpetid rundt huset

Med eliminasjonsmetoden så vi at det var klare indikasjoner på at det var hormonene som løp mer løpsk enn sundt var. På alle andre områder var det klare resultater. Samtidig følte vi at vi hadde to gutter som nærmest sultet i hjel foran øynene på oss. Satt på spissen, men det føltes dramatisk nok da det stod på. Vi hadde også god kontakt med vår oppdretter underveis, så jeg tror hun visste/vet at vi ikke verken hadde planlagt det slik eller at det var et innfall. Vi tenkte også mye på det at det var mange valper i kullet, som evt kunne brukes videre i avl. Samtidig var vi veldig klare på at vi kom til å helsesjekke våre hunder uansett kastrasjon eller ei, da vi gjør dette både for vår del, men ikke minst for oppdretters del. Det har vi også gjort (HD, AA og øyenlysning).

Til slutt hadde vi egentlig to alternativer, da det ikke var snakk om å gi fra oss noen av guttene våre (det anser jeg å være hauger verre enn å kastrere, når de i utgangspunktet har det bra og er høyt elsket): flytte eller kastrere. Da flytting ikke var mulig, valgte vi å kastrere. Da var de ca 15 md. Vi følte at vi fikk bekreftet at det var riktig avgjørelse og at prosessen vår hadde avdekket det som faktisk var problemet med våre gutter, da det var som å slå av en bryter på begge to. De er også like skøyeraktige og morsomme som alltid

Jeg også har delte meninger i forhold ti kastrering. Men jeg har valgt å kastrere min eldste av flere årsaker. For det første så har jeg med Lex hatt store problemer med å få han til å spise. Jeg har antagelig prøvd alt. Mange har gode råd, og at en hund ikke slulter seg ihjel, men Lex kunne sultestreike i 10 dager i strekk. Måtte gå tur med dekken, selv om det ikke var kaldt, for folk glodde.

Neste grunn var også som Linn skriver mange løpetisper i nabolaget. Vi hadde i den perioden 4 tisper som bodde innen en radie av 60 meter fra leiligheten. Gutten satt bare midt på gulvet inne og ulte av sorg, og så fort vi var ute av døra var nesen plantet bakken og det var helt umulig å få kontakt.

Og så ble jeg mer og mer overbevist om at Lex ikke var noe avlsmateriale både mentalt og eksteriørt. Gutten er både stor og veldig lang, samtidig som albuene aldri stabiliserte seg. Hva gjelder psyken hans, så er det vanskelig å si hva som skyldes arv og hva som skyldes tillert adferd. Men han utviklet i alle fall båndagresjon, selv om jeg tror det skyldes de desverre 3 gangene han har blitt bitt. Og i tillegg til båndagresjon har han en grad av klaustrofobi, som gjør at han kan angripe (med knurr, glefs og mye lyd, men ikke bitt) i situasjoner han føler seg uten ryggen fri.

Og så til sist den egentlige grunnen som gjorde at jeg valgte slik jeg gjorde. Konsentrasjon. Lex har mye motor, og elsker Agility, men han evnet ikke å konsentrere seg på områder med andre hunder. Dette som en følge av overnevnte tispe stress og ønske om kontroll av situasjonen, og uten interesse for godbiter. Etter et par samtaler med oppdretter og veterinær ble vi enige om at jeg skulle ta sjansen.

Resultatet ble akkurat det jeg ønsket meg! Gutten er den samme. Mat og godteri fortæres med stor iver. Og treningsevne og konsentrasjon er mange mange dobblet!! På et snaut år har vi gått fra innlæring av hindere med forstyrrelse, til at vi har kjemegodt samspill på konkurransebanen, og gutten uten problemer har hoppet oss opp i klasse 2 Agility og Hopp. Hvor vi avsluttet sesongen med vårt første napp i AG 2.

Jeg har ikke angret en eneste dag for at jeg tok det valget jeg gjorde. Og jeg vil aldri falle for fristelsen å avle på ham som en bonus!

Hej

som både Linn och Lex skriver så mår ibland hanhunden så dåligt av sin situation massa hormoner, löptikar i närheten store del av året och tex problem med att hålla vikten, då är det ju bra att aslternativet finns att få kastrera hunden. Inom hästsporten är det inte alls kontroversiellt att kastrera hingsten. snarare får man frågan varför man sparat sin hingst intakt om man hat gjort det. ( jag har ju hållit på lite med hästavel och hästar oxå:-))

Var och en måste ju se till sin egens hunds bästa.

Det jag ville ha poängterat är att ibland så kasteras vissa hannar lite för lättvindigt och kanske i hopp om att andra problem försvinner bara för att man kasterar.

M´ånga tikar blir oxå¨kasterade men vi hör inte talas om det så mycket.

Leena Ekroth

xitamiz kennel skrev:

Det jag ville ha poängterat är att ibland så kasteras vissa hannar lite för lättvindigt och kanske i hopp om att andra problem försvinner bara för att man kasterar.

M´ånga tikar blir oxå¨kasterade men vi hör inte talas om det så mycket.

Leena Ekroth

Jeg er veldig enig, Leena. Noen tror at kastrering er en slags vidundermedisin som kurerer alt av utfordringer man måtte ha med hunden sin. Slik er det jo ikke. Hvis problemet er noe helt annet, så kan kastrering gjøre situasjonen mye verre. Derfor er det så viktig å ta seg tid og undersøke, prøve seg frem og gjerne få hjelp til å komme frem til en god løsning. For de fleste er det bare å gjøre noen relativt enkle endringer i hundens liv og det hele løser seg med litt tålmodighet.

Tar opp igjen denne tråden, da jeg den siste tiden har vurdert/tenkt på å kastrere min hanne.
Men, er det (i vårt tilfelle) det beste for han og kommer det til å hjelpe? Eller er dette noe vi rett og slett kan trene enda mer på, slik at det endrer seg? Skal forklare så godt jeg kan:

- Han skal ikke brukes i avl (jeg synes ikke han er bra nok mentalt).
- Han skal heller ikke stilles ut flere ganger (liker IKKE å bli håndtert av fremmede).
- Er "agressiv" mot andre hanner. Grunnen til at jeg bruker anførselstegn er at jeg rett og slett ikke er helt sikker på om han er agressiv eller ikke. Han gjør utfall mot nesten alle (her snakker vi 9 av 10) hanner han hilser på, men ALDRI tisper. Om hannene er store, små, voksne eller valper, spiller ingen rolle han knurrer og flyr på dem uansett. Eks: Han ser en hund ca 50 meter foran oss. Han begynner med én gang å dra i båndet (nytter ikke med godbiter, han lukker ører og øyne og ellers alt annet rundt seg, for han SKAL til den hunden). Nå lar ikke jeg han få hilse på alt av fremmede hunder iom. at han reagerer slik som han gjør, men hvis eieren av den andre hunden synes det er greit kan de få hilse. Da snuser de på hverandre i noen sekunder før Chivas plutselig flyr på den andre hannen mens han lager en høy, knurrelignende lyd... Grunnen til at jeg er usikker på om han er agressiv eller ikke er at denne reaksjonen kun gjelder når begge hundene er fast i kobbel. Har mange ganger vært på tur i skog og mark/fjelltur og møtt andre hunder. Da reagerer han ikke i det hele tatt (eller, han kan det også, men det er SVÆRT sjeldent).
- Og til slutt har vi dette med trening. Han blir helt satt ut på trening hvis det er løpe tispe(r) i nærheten. Da er det bare og gi opp! Det holder at det har vært løpe tispe på samme sted som vi trener, han hører ikke litt på meg da. Har prøvd alt, men til ingen nytte.

Mitt spørsmål ang. kastrering er jo om dette jeg nå har beskrevet er "god nok" grunn eller ikke? For jeg må ærlig innrømme at jeg er veldig usikker... Har ingen tidligere erfaringer med dette...

Vi kastrerte vår dobermann hanne ved 3 års alder. Og vi merket ingen forskjell i hans atferd, noe jeg egentlig var veldig glad for

Jeg var tidl imot kastering av hanner, men har i dag et annet syn på det og synes egentlig at hanner som ikke skal brukes i avl godt kan kastreres om eier ønsker dette.

Kaja skrev:

Jeg var tidl imot kastering av hanner, men har i dag et annet syn på det og synes egentlig at hanner som ikke skal brukes i avl godt kan kastreres om eier ønsker dette.

Lurer på hvorfor?

Hilde & Chivas skrev:

Tar opp igjen denne tråden, da jeg den siste tiden har vurdert/tenkt på å kastrere min hanne.
Men, er det (i vårt tilfelle) det beste for han og kommer det til å hjelpe? Eller er dette noe vi rett og slett kan trene enda mer på, slik at det endrer seg?

Jeg har ingen erfaring med kastraksjon selv bare så det er sagt. Men dette er hva jeg har hørt;

Man må først få hunden "ned" på et roligere nivå dersom han er aggresiv eller liknende før kastraksjon kan hjelpe. Og det må man gjøre med hjelp av trening. Først når man har oppnått et akseptabelt resultat så kan man kastrere. Da vil det bli mye enklere å vedlikeholde den treningen man har lagt ned og mindre risiko for at han faller tilbake i gamle handlingsmønstre.
Det vil si at man kan ikke bare kastrere en hund med adferdsproblemer og tenke at det hjelper uten at man legger ned en del arbeid først.

Men som sagt, jeg har ikke erfaring med det selv men jeg synes at det høres fornuftig ut...

Anne&Denniz skrev:

Hilde & Chivas skrev:

Tar opp igjen denne tråden, da jeg den siste tiden har vurdert/tenkt på å kastrere min hanne.
Men, er det (i vårt tilfelle) det beste for han og kommer det til å hjelpe? Eller er dette noe vi rett og slett kan trene enda mer på, slik at det endrer seg?

Jeg har ingen erfaring med kastraksjon selv bare så det er sagt. Men dette er hva jeg har hørt;

Man må først få hunden "ned" på et roligere nivå dersom han er aggresiv eller liknende før kastraksjon kan hjelpe. Og det må man gjøre med hjelp av trening. Først når man har oppnått et akseptabelt resultat så kan man kastrere. Da vil det bli mye enklere å vedlikeholde den treningen man har lagt ned og mindre risiko for at han faller tilbake i gamle handlingsmønstre.
Det vil si at man kan ikke bare kastrere en hund med adferdsproblemer og tenke at det hjelper uten at man legger ned en del arbeid først.

Men som sagt, jeg har ikke erfaring med det selv men jeg synes at det høres fornuftig ut...

Ja, det høres fornuftig ut. Men OM jeg skulle klare å trene dette bort, så vil jo egentlig det å kastrere han ikke være like nødvendig. Så lenge jeg vet at jeg kan trene bort denne "agressiviteten" så ville jo det vært det beste, har i utgangspunktet ikke lyst å kastrere han, men såklart hvis det er til det beste for han så gjør jeg det!
Lurer på om "problemet" han har ovenfor andre hanner vil bli "mildere" om han kastreres? Kanskje han ikke vil dominere like mye som han gjør i dag? Hva er det (mentalt) som forandres, om det er noe i det hele tatt? Om en kastrert hanne slutter å bryr seg om løpetisper, hvorfor skal han fortsette å dominere og konkurrere med andre hanner? Henger ikke disse to tingene sammen?

Du bør få en adferdsspesialist til å vurdere årsaken til aggresjonen. Skyldes det ønske om å beskytte eller frykt, vil kastrering kunne forverre problemet fordi hunden kan bli enda mer usikker.

Jeg kastrerte den ene hunden min av helt andre årsaker enn aggresjon, men har merket at han har blitt mer usikker i forhold til andre hunder (særlig hanner)

Marita skrev:

Du bør få en adferdsspesialist til å vurdere årsaken til aggresjonen. Skyldes det ønske om å beskytte eller frykt, vil kastrering kunne forverre problemet fordi hunden kan bli enda mer usikker.

Jeg kastrerte den ene hunden min av helt andre årsaker enn aggresjon, men har merket at han har blitt mer usikker i forhold til andre hunder (særlig hanner)

Helt enig! Det er helt umulig å si om det er frykt, fryktaggresjon, lært atferd eller hva uten å ha sett ham og helst stilt en masse spml. Du risikerer derfor at det blir verre om du ikke får tatt en vurdering og aller helst også trent en del på forhånd + fått ned stressnivået. Med en vurdering og et treningsopplegg, har du også noe å jobbe med etterpå, hvis du uansett ender med å kastrere Jeg har som sagt ingen problemer med å kastrere, men når utgangspunktet er uøønsket atferd, kan det være greit å prøve litt ekstra på forhånd så man er nogenlunde sikker på at det er det faktiske problemet

Marita skrev:

Du bør få en adferdsspesialist til å vurdere årsaken til aggresjonen. Skyldes det ønske om å beskytte eller frykt, vil kastrering kunne forverre problemet fordi hunden kan bli enda mer usikker.

Jeg kastrerte den ene hunden min av helt andre årsaker enn aggresjon, men har merket at han har blitt mer usikker i forhold til andre hunder (særlig hanner)

Du har nok rett i at en adferdsspesialist bør kontaktes. Selv tror jeg ikke han er redd, men det kan være han føler han må beskytte meg!? Dog tror jeg han "bare" vil fortelle den andre hannen hvor skapet skal stå og at han er sjefen... Men dette er ikke noe jeg med sikkerhet kan si, så jeg får kontakte noen som kan dette!
Når det gjelder kastreringen er det flere grunner til at jeg vurderer det, dette med agressjon mot andre hanner er jo ett av flere faktorer. Men må nok først få rede på om kastraksjon kan forverre overnevnte problem, nytter lite hvis jeg løser ett problem (konsentrasjon under trening) hvis han blir verre på andre områder. Skal altså ikke være lett dette...

Linn skrev:

Marita skrev:

Du bør få en adferdsspesialist til å vurdere årsaken til aggresjonen. Skyldes det ønske om å beskytte eller frykt, vil kastrering kunne forverre problemet fordi hunden kan bli enda mer usikker.

Jeg kastrerte den ene hunden min av helt andre årsaker enn aggresjon, men har merket at han har blitt mer usikker i forhold til andre hunder (særlig hanner)

Helt enig! Det er helt umulig å si om det er frykt, fryktaggresjon, lært atferd eller hva uten å ha sett ham og helst stilt en masse spml. Du risikerer derfor at det blir verre om du ikke får tatt en vurdering og aller helst også trent en del på forhånd + fått ned stressnivået. Med en vurdering og et treningsopplegg, har du også noe å jobbe med etterpå, hvis du uansett ender med å kastrere Jeg har som sagt ingen problemer med å kastrere, men når utgangspunktet er uøønsket atferd, kan det være greit å prøve litt ekstra på forhånd så man er nogenlunde sikker på at det er det faktiske problemet

Er det noen du kan anbefale som jeg kan kontakte ang. dette? Har ikke litt peiling på hvem som kan dette. Og bør vedkomne treffe hunden og se reaksjonene selv, eller kan det være nok at jeg forklarer?

Jeg vet dessverre ikke noen som bor i nærheten av deg, men kanskje Maria vet noen?

Du ser etter noen som trener positivt (dette for å gjøre hunden tryggere og ikke bare dempe atferden i frykt for straff, noe som fort blir en tikkende bombe eller at du får andre problemer å stri med), som kan noe om stress og atferd.

Det kan være vanskelig for eier å se om det er eksempelvis frykt eller lært atferd (som gjerne har startet med frykt og så blitt forsterket med oppmerksomhet, enten det er trøst eller rykk i båndet). Hvis det er lært atferd vil hunden gjerne utagere, men innimellom søke bekreftelse fra eier (f eks et lite blikk over skulderen). Dette kan du se selv eller om du går sammen med noen, som følger med på hva din hund gjør (du skal jo helst ikke gi noe oppmerksomhet på det som skjer, men få dere langt nok unna situasjonen til at dere kommer dere forbi uten å "dø"). Ser du på hunden din mens atferden foregår (eller mens han tenker på om han skal gjøre det), lir det fort en bekreftelse og så er dere i gang

Hilde & Chivas skrev:

Ja, det høres fornuftig ut. Men OM jeg skulle klare å trene dette bort, så vil jo egentlig det å kastrere han ikke være like nødvendig. Så lenge jeg vet at jeg kan trene bort denne "agressiviteten" så ville jo det vært det beste, har i utgangspunktet ikke lyst å kastrere han, men såklart hvis det er til det beste for han så gjør jeg det!
Lurer på om "problemet" han har ovenfor andre hanner vil bli "mildere" om han kastreres? Kanskje han ikke vil dominere like mye som han gjør i dag? Hva er det (mentalt) som forandres, om det er noe i det hele tatt? Om en kastrert hanne slutter å bryr seg om løpetisper, hvorfor skal han fortsette å dominere og konkurrere med andre hanner? Henger ikke disse to tingene sammen?

Ja, det er sant. Om du med trening kan få det under kontroll så har du kommet langt Men om hormoner er helt eller delvis årsaken til at problemet har oppstått så tenker jeg at du må regne med å fortsette å jobbe aktivt med det etter at du har trent det "bort" også for at det ikke skal oppstå igjen. Det at han reagerer veldig på løpetisper er kanskje ikke så lett å trene bort men jeg vil tro at akkurat det problemet vil endre seg ved kastrering. Hadde det vært min hund ville jeg lagt stor vekt på hvor mye han reagerer på tispene ved en vurdering av kastraksjon samt hvor ofte det er løpstisper i området. Om han har det helt grusomt store deler av året er det jo ikke godt å se på Ang dominanse så har han vel holdt på sånn en stund og dermed fått et handlingsmønster over tid som kan fortsette av gammel vane selv om hormonene forsvinner.
Om du ikke får tak i profesjonell hjelp der du bor så kanskje du kan sende film om du finner en du tror kan hjelpe deg med problemet og lage et bra treningsopplegg. Slik du beskriver det med at han gjør direkte utfall mot andre hanner når de stå snute mot snute så synes jeg ikke det høres ut som frykt.
Men jeg ville i hvert fall først og fremst slutte å la han hilse på andre hunder i bånd så lenge han reagerer som han gjør, - det blir jo bare å helle "bensin på bålet" og vedlikeholde den negative adferden. Hvordan går han ellers i bånd? Hva med å trene masse båndtrening og kontakttrening i fred og ro uten forstyrrelser og så finne noen treningspartnere dere kan trene møtesituasjoner med uten hilsing når du føler du har god kontakt. Håper dere finner en løsning som fungerer, det meste går med litt god planlegging

Anne&Denniz skrev:

Hilde & Chivas skrev:

Ja, det høres fornuftig ut. Men OM jeg skulle klare å trene dette bort, så vil jo egentlig det å kastrere han ikke være like nødvendig. Så lenge jeg vet at jeg kan trene bort denne "agressiviteten" så ville jo det vært det beste, har i utgangspunktet ikke lyst å kastrere han, men såklart hvis det er til det beste for han så gjør jeg det!
Lurer på om "problemet" han har ovenfor andre hanner vil bli "mildere" om han kastreres? Kanskje han ikke vil dominere like mye som han gjør i dag? Hva er det (mentalt) som forandres, om det er noe i det hele tatt? Om en kastrert hanne slutter å bryr seg om løpetisper, hvorfor skal han fortsette å dominere og konkurrere med andre hanner? Henger ikke disse to tingene sammen?

Ja, det er sant. Om du med trening kan få det under kontroll så har du kommet langt Men om hormoner er helt eller delvis årsaken til at problemet har oppstått så tenker jeg at du må regne med å fortsette å jobbe aktivt med det etter at du har trent det "bort" også for at det ikke skal oppstå igjen. Det at han reagerer veldig på løpetisper er kanskje ikke så lett å trene bort men jeg vil tro at akkurat det problemet vil endre seg ved kastrering. Hadde det vært min hund ville jeg lagt stor vekt på hvor mye han reagerer på tispene ved en vurdering av kastraksjon samt hvor ofte det er løpstisper i området. Om han har det helt grusomt store deler av året er det jo ikke godt å se på Ang dominanse så har han vel holdt på sånn en stund og dermed fått et handlingsmønster over tid som kan fortsette av gammel vane selv om hormonene forsvinner.
Om du ikke får tak i profesjonell hjelp der du bor så kanskje du kan sende film om du finner en du tror kan hjelpe deg med problemet og lage et bra treningsopplegg. Slik du beskriver det med at han gjør direkte utfall mot andre hanner når de stå snute mot snute så synes jeg ikke det høres ut som frykt.
Men jeg ville i hvert fall først og fremst slutte å la han hilse på andre hunder i bånd så lenge han reagerer som han gjør, - det blir jo bare å helle "bensin på bålet" og vedlikeholde den negative adferden. Hvordan går han ellers i bånd? Hva med å trene masse båndtrening og kontakttrening i fred og ro uten forstyrrelser og så finne noen treningspartnere dere kan trene møtesituasjoner med uten hilsing når du føler du har god kontakt. Håper dere finner en løsning som fungerer, det meste går med litt god planlegging

Ellers er han veldig flink å gå i bånd. Vi trener én gang i uken med vår lokale hundeklubb og han er stortsett veldig flink. Men som nevnt tidligere har han litt vanskelig for å holde konsentrasjonen oppe, og er det løpetispe i nærheten er det ikke snakk om at han gidder å jobbe...
Vi trener endel på passering (med klubben) og da går det greit, men jeg skulle gjerne visst HVORFOR han utagerer når han hilser på andre. På treningene har han ikke fysisk kontakt med de andre hundene, da øver vi på feks. kontakt (mellom meg og han) og det er jo masse forstyrrelser der og det takler han veldig fint. Men han VET nøyaktig når det er trening og når det "bare" er ut på luftetur. Og det er på disse lufte/spasserturene våre at han oppfører seg slik... Dog kan han gjøre utfall mot andre hanner på treningene også, hvis de kommer for nært.