Vi venter en baby:)

I Juni kommer ett nytt familiemedlem, og vi er så spente på hvordan dette skal gå med tanke på vår lille dvergpinscher som har i 2 år vært "enebarnet" vårt. Jeg tenkte kanskje noen kunne dele sine erfaringer med baby og hund?
Jeg tenker på, min gutt er nemelig veldig påpasselig på sine leker, han glefser ikke når vi skal ta leken ifra han, men når det gjelder andre hunder gjør han det. Jeg er redd for hvordan han vil reagere om ett barn skal ta ifra han leken. Han er generelt ikke særlig glad i barn:( Ettersom han aldri har kunnet venne seg til noen heller. Vil dette gå seg til?.
Jeg lurer også på hvordan jeg skal gjøre det med bjeffingen? Vil barnet venne seg til det? Eller er det en metode jeg kan bruke for å roe ned bjeffingen?

Det er umulig å si på forhånd hvordan hunden vil takle det - vi har to DPer, den ene brydde seg svært lite om det nye familiemedlemmet vårt, mens han andre ble helt "gal". Ikke sinna eller noe sånt, han har aldri knurret eller vist aggressiv adferd mot babyen, men han ble superstressa og ville veldig gjerne bort for å undersøke. Litt på samme måte som når han får øye på en katt...

Vi ble selvsagt veldig fortvilet, og mange hadde nok gitt opp og omplassert, men vi tok kontakt med adferdsspesialist og hun forsikret oss om at bare vi tok tiden til hjelp og forsøkte å få ned stressnivået generelt, så ville det gå bra. Nå 3 1/2 måned senere har det blitt mye bedre, og vi kan nå ha hunden løs mens vi har barnet på fanget og på armen. Til å begynne med kunne vi ikke engang gå tur med barnevogn fordi hunden forsøkte å hoppe opp i vogna!

Vi har forsøkt å fjerne alt som kan virke stressende for hunden (den har bl.a ikke blitt trent agility med), gitt den "beroligende" aktiviteter som godbitsøk, og ellers prøvd å behandle han som før og inkludere han i familien. Tok også en råsjanse og chip-kastrerte han i slutten av november, og det virker som dette roet ham ytterligere ned - men det kan jo også ha vært at det ville blitt sånn uansett. Det har dessverre blitt en del bursitting og bruk av bånd innendørs, men heller det en periode enn omplassering.

Når det gjelder bjeffing, så bjeffer mine to like mye som før, men vesla bryr seg veldig lite. Hun har vel blitt vant med lydene gjennom svangerskapet Eneste er hvis hun er på nippet til å sovne, da er hun litt vár på lyder, men ellers går det veldig greit. Har hørt om folk som ikke kan trekke ned i do engang uten at ungen våkner, så det gjør ikke noe om man venner barnet til at det er litt lyder rundt det.

Men vi har uansett ALDRI hundene løse sammen med barnet uten oppsyn! Skal hun ligge på babygymen e.l., så må hundene være adskilt på forsvarlig måte. Selv om de ikke ville skade henne "med vilje", så er det jo lett at de er uforsiktige og vimsete. Ha evt barnet i lekegrind (dette har ikke vært aktuelt i vårt tilfelle siden hunden hadde hoppet opp i grinda...)

Om hunden din passer på lekene sine, så sørg for at den aldri har tilgang på leker i nærheten av barnet siden det kan skape konflikter. Egentlig trenger ikke hunder ha fri tilgang på leker, man kan heller ta frem leke(ne) når man ønsker at hunden skal leke.

Pass også på at hunden har mulighet til å ligge i fred og komme seg bort fra barnet om den ønsker det. Sperr f.eks av med kompostbinger e.l.

Og husk å behandle hunden som tidligere - ikke glem den bort selv om barnet kommer til å ta all din tid og vel så det En av dere får da ta dere av barnet mens den andre finner på noe gøy med hunden. Går tur med barnevogn og inkluder hunden. Den vil etterhvert venne seg til det nye familiemedlemmet. Om dere har mulighet til det, så la far ta med tøybleier eller kluter med lukt av barnet hjem fra sykehuset før dere kommer hjem "for godt"

Dere går en slitsom, men fantastisk tid i møte Og husk å ikke gi opp i første sving om det skulle bli en litt problematisk start! Lykke til

Gratulerer med kommende familiemedlem

Da vår jente var baby var hun "godt vant" med bjeffingen til våre hunder. De(babyer) registrerer jo lyder når de ligger inne i magen og blir vant med de lydene de hører daglig, men selvfølgelig, spørs jo i hvilken grad hunden bjeffer da... jenta vår har i allefall aldri begynt å gråte eller blitt redd av bjeffing

når det kommer til å være eiesyk i lekene sine så ville jeg vært litt påpasselig, men siden du skriver at han ikke er det med folk, kun med andre hunder, så kan det jo hende at det ikke blir noe særlig problem... har ikke erfaring selv med dette.. Hvordan er han med besøkende da, i forhold til lekene sine? Noen hunder prøver jo å stige i rang over barn, så det spørs vel kanskje litt på hvilken type hund du har, en myk eller en litt tøffere type... dette vil nok andre helt sikkert svare bedre på enn meg....

er i allefall viktig å la hunden få ta del i rutinene og "stellingen" av babyen så han vil se på babyen som en del av flokken og ikke en som tar over hans plass

Da vi fikk Julian for 4 år siden hadde vi en bernertispe som ikke var vandt med små barn.
Jeg grugledet meg veldig til baby og hund skulle treffes og tenkte og grubla.
Da vi kom hjem satt jeg meg på huk forran hunden med babyen i armene.
Hun kom til meg, ga meg et suss, tittet på babyen og ga han en suss. Så gikk hun og la seg på plassen sin.
Det var det!
Hun ble behandlet som før, fikk turer og oppmerksomhet og var med på alt som skjedde.
De var bestevenner inntil hun døde av kreft et par år etter.

Sååå, jeg tror at om man gjør det så naturlig som overhodet mulig så går det greit!

Lykke til og GRATTIS med småtting på vei, det er stoooort!!

Tusen tusen takk for fantastiske svar!! Det bare må gå bra.

Han har en ganske "tøff" personlighet, dominant og er alltid på vakt og passer på.
Vi bor i ett kollektiv med masse lyder, så det er en del bjeffing. Men bjeffingen har vi klart å roet ned litt etter vi skifta metode å bare oversåg det helt, og masse skryt når han er stille. Men det jeg har sett til han tidligere er når han går løst ute, springer han etter barn og bjeffer på dem som en "gal". Når jeg har gått tur med han og barn har villet stoppet opp og hilst, er han veldig redd dem. Men dette har kanskje noe med at aldri skikkelig har fått ett forhold til barn, og det trolig vil endre seg når vi får ett selv inn i "flokken".

Det blir i så fall spennende, det er jo mange som har klart det før så da klarer vi det vell vi også. Takk for tipsene, dem skal bruke når den tid kommer:)

Kan fortelle litt om vår opplevelser og erfaringer :

Vi fikk en baby for 4mnd siden og har en DP på 3,5 år. Før jeg og den lille kom hjem tok mannen med seg en klut som vi hadde ved babyen på sykehuset, slik at hunden kunne bli kjent og vandt med lukten ett par dager før vi kom hjem.

Da vi kom hjem virket Hera (hunden vår) veldig stresset, pustet og peste og var helt vill... ville sååå bort og se, virket nesten som hun trodde det var en leke, eller slik noen lengre opp beskriver, nesten som når hun får øye på en katt eller annen hund, blir rett og slett veldig ivrig. Vi syntes jo dette var litt ekkelt og var rett og slett ikke sikker på om vi skulle la henne komme så fryktelig nærme, men hun fikk se og lukte litt så lenge vi holdt henne litt igjen.

Vi var så redd og stresset for at dette var en reaksjon som ikke kom til å gi seg og syntes det var veldig ubehagelig og visste rett og slett ikke hvordan vi skulle tolke dette eller håndtere det ... men etter å ha snakket med oppdretteren vår og fått litt tips, beroliget vi oss med at det ikke var så fryktelig unormalt ettersom dette var noe helt nytt og spennende for henne.

Tips vi fikk var fra erfaringer oppdretter hadde gjort seg og noe vi kunne prøve med Hera. Vi måtte blant annet ikke si nei når Hera ville lukte/se og at vi måtte inkludere Hera i ting vi gjorde med babyen, slik at ikke babyen ble noe fremmed og heller ikke noe hun assosierte med noe som var skummelt osv... Dermed fikk hun snuse og se på alt vi foretok oss med babyen, men ikke noe slikking (ettersom dette ikke er noe jeg synes noe særlig om ellers). Så var vi konsekvente på å enten forsiktig skyve Hera vekk om det ble for mye eller legge hånden mellom lille jenta vår og Hera eller rett og slett bare si "gå vekk". Ettersom ordet "Nei" brukes i negative sammenhenger så ville vi ikke bruke dette.

Etter å ha fått sett og luktet på babyen på nært hold var alt bare greit, hun brydde seg ikke noe mer om babyen. Bare i begynnelsen, kanskje de 14 første dagene spratt hun opp og sprang til babyen hver gang hun skrek, men bare for å "sjekke" ståa, og når hun hadde tatt en titt og sjekket situasjonen, så gikk hun bare å la seg igjen. Nå kan hun finne på å gjøre det dersom lille jenta vår er i andre personers fang. Ellers nå bryr hun seg ikke noe om babyen og ligger på siden av henne av og til og lar babyen få klappe henne og kose med henne. Selv om lille jenta vår kliper tak i henne så reagerer hun bare ved å bare kike og dra til seg det som måtte være ubehagelig for henne.

Så jeg ville gått forsiktig frem, men konsekvent ikke skyvet vekk hunden bare fordi hun er nysgjerrig... håper våre erfaringer og opplevelser kan gi deg noen tips eller tanker. Men ellers er jo hunder ulike som oss mennesker, så ikke alltid like lett det der. Men uansett lykke til!

Veldig bra skrevet og forklart! Tusen takk, det skal jeg hugse på. Dette var veldig beroligende å høre. Og gratulerer med ei lita jente