Valpestadiet,eller spøkelses alder

Jeg sitter her å filofoserer. Tenker på hvor mangen som synes hundene blir et pes i spøkelses aldrene.Men jeg synes rett å slett det er mye mer arbeid og kav når hundene er valper og ikke har lært en ting.De tygger på alt og må passes på hele tiden.Ikke minst er det et maratonløp når de skal gjøres husrene,jeg for min del kan springe alt fra 4 -8 ganger i timen inn og ut.
Når de da endelig har skjønt at ting ikke er lovt,og er blitt husrene,er det bare stas,og trassalderen blir bare en lek,og man vet det er forbigående.
Hva mener dere andre?

Jeg tenker at de to første årene (særlig) er en kontinuerlig jobb og et stort ansvar. Hver periode har sin sjarm og sine utfordringer, så jeg tenker at det bare varierer hva som er greia der og da (men det er fryktelig deilig når de er husrene OG klarer å holde seg, noe som tar lenger tid enn å lære hvor det er best å gjøre fra seg). Unge valper er fryktelig søte, men trenger tilsyn herfra til månen Samtidig skal man ikke tråkke for mye oppi dem, siden det bare gir stress og uro mens de prøver å orientere seg blant alt det nye i den store verden. Balanse er tingen og ikke alltid like enkelt Så blir de tenåringer og klarer å holde seg, men er til gjengjeld fulle av spillopper og har rakett i rumpa til tider Det som er så utrolig deilig da er å se at alt man har tenkt på og prøvd å forebygge og lære dem faktisk fungerer, selv om det ikke er ferdiglært. Å se de små tegnene til at ting går rette veien, se at de er trygge og klarer å roe seg osv Små og store belønninger i hverdagen

Fint forklart Linn. Ja hver sin alder har sin sjarm,men det verste jeg synes er tida man skal lære dem å bli husrene,resten er bare gøy og moro

Jeg synes valpetiden er mest koselig, men litt slitsom. Men nå følte jeg selv at Scot var en ganske enkel valp.
Men disse tenårene er verre. Heldigvis går det i perioder, men fy filler'n så trassige de kan være!
Scot er fullstendig døv om dagen, og gjør sitt beste for å gjøre oss døve også med den pipingen sin.
Men, vi gir ikke opp! Vi må bare smøre oss med et ekstra tjukt lag med tåkmodighet

Og han blir jo jaggu 2 år i august, er det da ikke på tide med en ny hund?

Ja, jeg må si meg enig i at tenåring er "verre" enn valp, puh. Det er visstnok slitsomt å springe ut hele tiden og hoppe opp og ned av sofaen i valpetiden men det er ikke på langt nær så utfordrende mentalt som når en hormonturbo virkelig setter i gang. Da finner man fort ut hvor på skalaen man ligger i forhold til tålmodighet Synes det var bare nettopp at jeg hadde en bitteliten goklomp på bare 4,5 kg som var myk som bomull og ustødig på de altfor store labbene sine, så nå synes jeg valpetiden gikk altfor fort, sukk Men vi storkoser oss fortsatt og har det veldig gøy med trening, lek og kos selv om det går veldig opp og ned på noen områder (slik det ofte er med mye hormoner i bildet). Det mest intressante med denne perioden synes jeg er å se utviklingen i hvordan han leser situasjoner og folk etc. og liksom analyserer de for å bestemme seg for hvordan han skal reagere. I tillegg har de jo massevis av herlig humor

Anne&Denniz skrev:

Ja, jeg må si meg enig i at tenåring er "verre" enn valp, puh. Det er visstnok slitsomt å springe ut hele tiden og hoppe opp og ned av sofaen i valpetiden men det er ikke på langt nær så utfordrende mentalt som når en hormonturbo virkelig setter i gang. Da finner man fort ut hvor på skalaen man ligger i forhold til tålmodighet Synes det var bare nettopp at jeg hadde en bitteliten goklomp på bare 4,5 kg som var myk som bomull og ustødig på de altfor store labbene sine, så nå synes jeg valpetiden gikk altfor fort, sukk Men vi storkoser oss fortsatt og har det veldig gøy med trening, lek og kos selv om det går veldig opp og ned på noen områder (slik det ofte er med mye hormoner i bildet). Det mest intressante med denne perioden synes jeg er å se utviklingen i hvordan han leser situasjoner og folk etc. og liksom analyserer de for å bestemme seg for hvordan han skal reagere. I tillegg har de jo massevis av herlig humor

Vi storkoser oss vi også, det blir aldri kjedelig med en pinscher i hus (plusser man på et kattunge også så har du rene sirkuset til tider )
Men jeg må si at jeg gleder meg til at junior blir litt mer voksen i topplokket. Han begynner allerede å roe seg da, og venner og familie får se mer og mer av den rolige kosegutten han egentlig er.
Vi har jo ikke bare oppdratt en hund, men en hel flokk med mennesker også

Jeg syns både valpetiden og unghundtiden har gått lekende lett med Melba. Jeg gikk og ventet på at "noe" skulle skje frem til Melba var halvannet år, men det kom jo aldri "noe", så etterhvert glemte jeg rett å slett å vente!

Husker Melba hadde en periode når hun var rundt 6-7 måneder at nesa var mer i bakken enn over bakken på trening, men det var liksom ikke noe verre enn at øktene ble kortere og jeg måtte gi mer av meg selv for å få henne motivert til annet enn å undersøke verden.

Melba var så enkel som valp at jeg sikkert kunne hatt fem Melbaer uten å få grå hår av det og fryktperiodene har gått så umerkbart hen at jeg ikke vet når de inntraff engang. Er spent på hvordan neste hund kommer til å være. Siden jeg har hatt det så lettvint med Melba, så blir det vel andre boller med nummer to.

Husker derimot at det var langt mer styr med dobermannvalpene vi hadde hjemme hos foreldrene mine. Ett par av dem ødela sko og briller for flerfoldige tusen! Der husker jeg at det var valpetiden som ga utfordringene, hovedsaklig fordi de hadde en formening om at alt av ting var til for å spises og tygges på... De hadde mye energi som unghunder, men det gjorde liksom ikke så mye, for de var alltid greie å ha med å gjøre blant folk og dyr, og matvrak har de alle vært, så å holde på oppmerksomheten var aldri noe problem.

Må jo bare fortelle at første gangen Melba ødela noe var når hun var 6 måneder og da måtte jeg "legge opp til det" selv for å få henne på gli! Vi hadde brukt en gammel
ullsokk som draleke og når vi var ferdig å leke ble den liggende på gulvet. Hun hentet den og la seg til å tygge på den mens jeg satt ved siden av og så på TV. Når jeg oppdaget at hun hadde tygget ett lite hull i sokken, ble jeg (hvor teit det enn høres ut) så glad fordi bebisen min hadde gjort en rampestrek for første gang siden jeg fikk henne, så jeg hoppet opp av sofaen, hentet kameraet og knipset bilder så det hylte etter! Måtte jo forevige at valpen min kunne gjøre pøbelstreker som alle andre valper!

Maria skrev:

Jeg syns både valpetiden og unghundtiden har gått lekende lett med Melba. Jeg gikk og ventet på at "noe" skulle skje frem til Melba var halvannet år, men det kom jo aldri "noe", så etterhvert glemte jeg rett å slett å vente!

Husker Melba hadde en periode når hun var rundt 6-7 måneder at nesa var mer i bakken enn over bakken på trening, men det var liksom ikke noe verre enn at øktene ble kortere og jeg måtte gi mer av meg selv for å få henne motivert til annet enn å undersøke verden.

Melba var så enkel som valp at jeg sikkert kunne hatt fem Melbaer uten å få grå hår av det og fryktperiodene har gått så umerkbart hen at jeg ikke vet når de inntraff engang. Er spent på hvordan neste hund kommer til å være. Siden jeg har hatt det så lettvint med Melba, så blir det vel andre boller med nummer to.

Husker derimot at det var langt mer styr med dobermannvalpene vi hadde hjemme hos foreldrene mine. Ett par av dem ødela sko og briller for flerfoldige tusen! Der husker jeg at det var valpetiden som ga utfordringene, hovedsaklig fordi de hadde en formening om at alt av ting var til for å spises og tygges på... De hadde mye energi som unghunder, men det gjorde liksom ikke så mye, for de var alltid greie å ha med å gjøre blant folk og dyr, og matvrak har de alle vært, så å holde på oppmerksomheten var aldri noe problem.

Må jo bare fortelle at første gangen Melba ødela noe var når hun var 6 måneder og da måtte jeg "legge opp til det" selv for å få henne på gli! Vi hadde brukt en gammel
ullsokk som draleke og når vi var ferdig å leke ble den liggende på gulvet. Hun hentet den og la seg til å tygge på den mens jeg satt ved siden av og så på TV. Når jeg oppdaget at hun hadde tygget ett lite hull i sokken, ble jeg (hvor teit det enn høres ut) så glad fordi bebisen min hadde gjort en rampestrek for første gang siden jeg fikk henne, så jeg hoppet opp av sofaen, hentet kameraet og knipset bilder så det hylte etter! Måtte jo forevige at valpen min kunne gjøre pøbelstreker som alle andre valper!

Scot har heller aldri ødelagt noe, noe jeg er veldig fornøyd med.
Når jeg snakker med andre skjønner jeg hvor heldige vi har vært. Skjønte jo hvor rolig han egentlig er når Ny bodde her. Ny er en skikkelig rampejente som mener at ALT kan spises og at om vi ikke så henne så måtte det være lov
Var morsomt å ha en hund som var rolig inne og ramp ute, mens den andre var maks rampete inne, men ganske rolig ute.
Er herlige disse pinscherene

Samme her, Mia har faktisk aldri ødelagt noe av mine ting eller i leiligheten som jeg kan huske!
Aldri tygget på ledninger eller hatt noen interesse engang av sokker, sko osv. Hun syns det er stas med ullsokker å kaste dem rundt og leke med dem, men har aldri tygget på dem eller bitt hull i dem.

Lekene hennes derimot, er det et hull her og der. Men det tror jeg er mest fordi hun har lekt dem "ihjel", hehe. Hun har en kurv med diverse bamser og hundeleker, som hun henter ut leker av hver dag. Da rister hun dem, kaster dem veggimellom, henter dem igjen og rister litt til

Jeg må nok si at jeg syns "tenårene" var mest utfordrende. Jeg hadde utgang til lukket hage når hun var valp, så å gå ut der støtt og stadig var ikke noe problem, og jeg hadde vel tre uker ferie når hun kom til meg, så da hadde jeg jo satt av tid til det. Men turer og trening med døve ører i ett, to-års alderen var nok mer enn tålmodighetsprøve.

MEN når det er sagt så har jo alle hunder sine "feil" (som stort sett kan takkes oss eierne ), men det er jo virkelig godt å se når de bikker to års-alderen, og man ser lønnen av strevet??

Cesilie skrev:

Samme her, Mia har faktisk aldri ødelagt noe av mine ting eller i leiligheten som jeg kan huske!
Aldri tygget på ledninger eller hatt noen interesse engang av sokker, sko osv. Hun syns det er stas med ullsokker å kaste dem rundt og leke med dem, men har aldri tygget på dem eller bitt hull i dem.

Lekene hennes derimot, er det et hull her og der. Men det tror jeg er mest fordi hun har lekt dem "ihjel", hehe. Hun har en kurv med diverse bamser og hundeleker, som hun henter ut leker av hver dag. Da rister hun dem, kaster dem veggimellom, henter dem igjen og rister litt til

Jeg må nok si at jeg syns "tenårene" var mest utfordrende. Jeg hadde utgang til lukket hage når hun var valp, så å gå ut der støtt og stadig var ikke noe problem, og jeg hadde vel tre uker ferie når hun kom til meg, så da hadde jeg jo satt av tid til det. Men turer og trening med døve ører i ett, to-års alderen var nok mer enn tålmodighetsprøve.

MEN når det er sagt så har jo alle hunder sine "feil" (som stort sett kan takkes oss eierne ), men det er jo virkelig godt å se når de bikker to års-alderen, og man ser lønnen av strevet??

Husker jeg helt feil når jeg mener at Mia demonterte en PC/Mac lader? Trodde det skjedde ganske kjapt..

Men vi husker det vi vil huske. Lex ødela aldri noe som helst som valp. Det første han ødela var et par flop flops. Da gikk han kraftig til verks og tygget over begge stroppene på begge sandalene mens jeg var i dusjen.. Han hadde jo skjønt at jeg skulle reise fra ham på ferie. Men da var han 11 mnd.

Ani har klippet over ledningen til PC'n min, og funnet på mange festelige småstreker. F.eks klarte han å rive en tusenlapp i fillebiter hjemme hos mamma, og jeg har ikke tall på hvor mange strikketøy han har sabotert..

Lex var vanskelig med døve ører lenge.. Så lenge at jeg mistenkte det aldri kom til å gå over. Men vi kom oss ogjennom til slutt. Ani derimot har aldri hatt noen spesiell unghundperiode jeg har merket. Han var en del usikker som valp men blir bare tryggere og tryggere hele tiden, så med ham var det nok valpeperioden som var mest utfordrene, mens med broren var det motsatt..

Men er er jo like glad i disse småtrollene uansett da!

Da det klødde som verst gikk det ikke i sko, men i bordkanten på understellet på et bord som da stod litt avsides... Ikke noe gledelig da vi oppdaget det, men gjort er gjort. Etter at tennene sluttet å gjøre vondt er det bare et par ulne tøytøfler som er poppis. De har bare ødelagt 1 leke (da var de små), men disse tøflene er fortsatt populære og må holdes unna. Vet ikke hva det er med akkurat dem, men de er sååååå gode å tygge på!

Linn skrev:

Da det klødde som verst gikk det ikke i sko, men i bordkanten på understellet på et bord som da stod litt avsides... Ikke noe gledelig da vi oppdaget det, men gjort er gjort. Etter at tennene sluttet å gjøre vondt er det bare et par ulne tøytøfler som er poppis. De har bare ødelagt 1 leke (da var de små), men disse tøflene er fortsatt populære og må holdes unna. Vet ikke hva det er med akkurat dem, men de er sååååå gode å tygge på!

Hehe, tøfler og skikkelig inngådde ullsokker eller skitne sokker er poppis her Har nok noe med den deilige odøren å gjøre Men han vet han ikke får lov så av og til prøver han å liste seg stille og rolig forbi oss og gjør seg liten så vi ikke skal se han. Bare det at vi bor på 34 m2 og han må gå rett forran oss mellom sofaen og tv'n for å komme seg inn på f.eks soverommet *fnis*. Jeg klarer knapt å holde masken der han går og tror han er usynlig i alles åsyn

EDIT: Lister seg med en tøffel eller sokk han har stjelt som han skal kose seg med på soverommet. Når jeg leste det så det ut som han bare gikk rundt og listet seg Ikke mye listing her i gården ellers....

Smulen passerte 1 år før hun ødela noe...
Hun har tygget istykker glidelåsen på favorittstøvlettene mine (men var så snill å ikke tygge på skinnet, så da kunne skomakeren fikse ny glidelås )
Ellers har det røket med en mobillader, og hun har "dekorert" ledninga til den bærbare pc'en
Hadde en periode der det var moro å hente ting fra veska mi (hansker, handsfree etc.), men det løste seg enkelt med å henge opp veska
Alt dette skjedde i vinter når det var 20-25 minus ute (og da ble det litt for lite aktivitet...)
Nå har jeg jo ikke hatt henne fra hun var "fersk", så jeg har gått glipp av renslighetstreninga (huff, så leit ) og en god del annet.
Venter i spenning på at hun skal bli voksen (for da får jeg vel se hvor mye feil jeg har gjort underveis )