Eskalerende bjeffing

Hei!

Jeg har en dvergpinscher på 21 uker. Tispe. Hun har alltid vært sta og egen som DP'er flest, men med tålmodighet, har jeg lært henne MASSE, bortsett fra...hun bjeffer endel når hun ser folk; både kjente og ukjente, og både hjemme og borte. Hun har blitt flink på NEI, FY og IKKE, men dette funker på alt annet enn bjeffingen. Hun virker ikke redd, og på meg virker det som om hun skal markere seg og/eller beskytte meg. Dette har egentlig bare vært et problem de siste 3-4 ukene, og jeg mistenker at det kan være at hun har "oppdaget" stemmen sin og at det er moro å bruke den. Er det noen som har noen erfaringer eller råd? Er dette aldersbetinget? At det vil gå over etter unghundfasen, og at hun blir "seg selv" igjen?

Hva gjør hun når hun kommer bort til folkene, da? Og når dere er på tur, hvor langt unna er folkene før hun begynner å bjeffe? Og hvor nært folkene må du gå før hun eventuelt slutter å bjeffe?

Det kan jo være ulike årsaker til at hun bjeffer. Det kan være at hun syns at mennesker er litt skumle og hun bruker bjeffing som avstandsøkende signal eller det kan være at hun blir litt overivrig og tror at hun kommer seg raskere bort til folkene for å hilse dersom hun bjeffer. Det kan også ha sammenheng med varsling eller det kan være en kombinasjon av flere ting.

Uansett så ville jeg unngått at hun får bjeffer på folk, for jo mer hun gjør det, jo bedre blir hun på å gjøre det. Det du kan gjøre er å snu hver gang hun begynner å bjeffe på folk. Gå såpass langt unna dem at hun slutter å bjeffe, også belønner du henne når hun er stille. Etterhvert går du litt og litt nærmere folkene, hele tiden mens du jevnlig belønner henne for være stille. Begynner hun å bjeffe, kjefter du ikke på henne, men snur og går litt lengre unna igjen slik at hun lykkes. Stå gjerne i ro mens folk passerer dere og hver gang hun kikker bort på folkene uten å bjeffe, så sier du "bra" og belønner henne. Etterhvert vil hun forbinde det å se folk med at hun blir belønnet og hun vil da henvende seg til deg for å få belønning hver gang hun ser ett menneske i stedet for å bjeffe.

Beklager sent svar!

Når hun kommer bort til folk, så fortsette hun å bjeffe om det er ukjente. Om det er kjente, viser hun bare glede. Akkurat som hun bjeffer bare for sikkerhetsskyld. Hun slutter ikke å bjeffe selv om vi kommer hlt bort til dem. Dette er bare når jeg IKKE gjør noe med bjeffingen. Jeg har forsøkt å avlede henne med godbit, si bestemt nei, gi henne et klyp i nakkeskinnet (når det blir altfor ille), og dette funker jo til en viss grad. Men fy, så slitsomt og pinlig å måte være veldig streng med hunden din mot alle den møter!!!

Jeg har forsøkt på det det skrev...at man skal gå motsatt vei av folkene vi treffer som hun bjeffer på. Men dette funket ikke så bra, i og med at der hvor vi går tur, møter vi folk hele tiden, fra alle retninger. Men når jeg går tur hjemme i nanbolaget, funker dette noe, for da møter vi ikke noen andre med en gang vi har snudd.

Det er ikke alle hun bjeffer på, og det tror jeg kan komme av at noen ganger er hun opptatt med å sniffe i gresset eller noe annet gøy. Og det tyder jo kanskje på at hun ikke er redd, men bjeffer på de hun møter når hun ikker er opptatt med noe annet. Og da føles det som en dårlig uvane...! Huff! Føler meg som en dårlig hundeeier! Hun har oppført seg veldig bra til nå og jeg har klart å lære henne MASSE. Men dette med bjeffingen begynner å bli ille, og det blir bare verre.

En annen ting...tror du det hadde hjulpet om jeg ble enda mer streng med henne når hun første setter i gang? Jeg ringte veterinæren min og spurte om det samme. Hun mente jeg skulle fortsette å klype i nakkeskinnet eller holde henne VARSOMT over nesen nå hun bjeffet. Hun trodde bjeffingen ikke var av redsel, men av hennes behov for å "breske seg". (NB: veterinærene er godt kjent med DP). Jeg er fortsatt usikker. Jeg synes det er vanskelig å være fysisk med henne med klyping og sånn, men det er kanskje det som må til?

Jeg har tenkt en anne ting. Kanskje hun er i pubertert allerede og at bjeffingen vil avta om noen mnd?

Takk for gode råd!

Å klype i nakken eller påføre annet ubehag syntes jeg ikke noe om, og personlig syns jeg det er trist at veterinærer anbefaler valpeeiere å gjøre det. Skjønner godt at du syns det er fælt å klype henne, for det hadde jeg også syntes det hadde vært! Og om en klyper pga uønsket adferd, innlæring av adferd eller hva det måtte være, så er det en metode jeg absolutt ikke har tro på (nyere forskning og kunnskap om hund, adferd og læring tilsier at helt andre måter å trene hund på er langt bedre treningsmessig, resultatmessig og ikke minst med tanke på hundevelferd, enn hva det å påføre hunden ubehag er. Strengt tatt sier dyrevernsloven at man ikke skal påføre dyr smerte eller frykt når en trener da det ikke er velferd for dyr å påføres dette).

Hvis hun slutter å bjeffe når det er kjente, men ikke når det er ukjente kan det tyde på at det kan være at hun syns fremmede er litt skumle. Hadde det bare vært varsling ville det ikke fortsatt så lenge som det gjør. Dersom du i tillegg av og til kjefter og klyper henne når hun i utgangspunktet syns noe er skummelt, så lærer du henne bare at det er enda mer skummelt; først er det skummelt å se de folka (noe som oppleves som ubehag for hunden), i tillegg blir hun påført klyping etterpå, altså dobbelt opp med ubehag. Om du tenker deg at du selv er redd for edderkopper når du ser dem, og i stedet for at noen lærer deg at de ikke er farlige ved gradvis tilnærming, så slår de deg hver gang du blir redd og hyler. Det er ikke særlig snilt og det eneste som eventuelt skjer er at du ikke tør hyle (men fortsatt er like redd) eller at du syns edderkopper blir enda mer ubehagelig siden de ikke bare gjør deg redd, men du blir slått i tillegg.

Du må også belage deg på at å lære henne en annen adferd, samt lære henne at fremmede folk dere møter å tur ikke er farlige, ikke er gjort på ett par dager. Det krever at man legger opp til at hunden lykkes i lang tid, og en må legge opp trening og turer slik at hun bare får positive opplevelser med det å møte mennesker. I en periode kan du jo gå tur en annen plass dersom det er vanskelig å trene der dere går i nå. Du kan også få folk hun ikke kjenner til å overse henne slik at de ikke virker truende. Gi dem gjerne noen godbiter og be dem kaste en og en godbit litt langt fra seg (ikke så nært at hunden må komme nærmere for å hente godbiten, men at hunden må snu og gå vekk fra folkene for å hente godbiten). På den måten får hun gode assosiasjoner til fremmede.

At hun ikke alltid reagerer kan være fordi folk er ulike både i størrelse, gange klær osv. For hundene kan enkelte være skumlere enn andre. Det kan også hende at hun ikke bryr seg dersom de ikke kommer rett mot henne, dersom de ikke er så nært, ikke ser på henne, dersom hun er veldig opptatt med noe annet eller lignenede.

Dersom bjeffingen ikke skyldes at hun syns folk er skumle, så ville jeg likevel jobbet på samme måte som jeg beskrev i forrige innlegg. Er du flink og jobber masse i en periode så vil hun se på deg hver gang hun ser ett menneske i stedet for å bjeffe, for hun vet at hver gang hun ser noen, så får hun belønning. Hun lærer altså å assosiere mennesker med noe positivt!

Og husk; jo oftere du belønner (gir godbit), jo mer informasjon gir du til hunden om at det er det du gjør akkurat nå som fører til belønning. Hvis du belønner for sjelden i starten, så klarer ikke hunden se hva som fører til belønning fordi det ikke blir tydelig nok. Å belønne for hvert steg eller annethvert steg du tar gir masse informasjon til hunden, så det lønner seg å skjære opp små godbiter slik at man kan belønne ofte.

At bjeffingen kommer etterhvert som hun blir eldre kan henge sammen med pubertet, men det kan også hende at hun blir tøffere og etterhvert "tør" å si ifra når hun syns noe ikke er som det skal være. Motet blir høyere etterhvert som de blir eldre, og da blir de gjerne mer tøff av seg og lar seg ikke pille på nesa. I tillegg er bjeffing veldig selvforsterkende!

camthe skrev:

Beklager sent svar!

Når hun kommer bort til folk, så fortsette hun å bjeffe om det er ukjente. Om det er kjente, viser hun bare glede. Akkurat som hun bjeffer bare for sikkerhetsskyld. Hun slutter ikke å bjeffe selv om vi kommer hlt bort til dem. Dette er bare når jeg IKKE gjør noe med bjeffingen. Jeg har forsøkt å avlede henne med godbit, si bestemt nei, gi henne et klyp i nakkeskinnet (når det blir altfor ille), og dette funker jo til en viss grad. Men fy, så slitsomt og pinlig å måte være veldig streng med hunden din mot alle den møter!!!

Jeg har forsøkt på det det skrev...at man skal gå motsatt vei av folkene vi treffer som hun bjeffer på. Men dette funket ikke så bra, i og med at der hvor vi går tur, møter vi folk hele tiden, fra alle retninger. Men når jeg går tur hjemme i nanbolaget, funker dette noe, for da møter vi ikke noen andre med en gang vi har snudd.

Det er ikke alle hun bjeffer på, og det tror jeg kan komme av at noen ganger er hun opptatt med å sniffe i gresset eller noe annet gøy. Og det tyder jo kanskje på at hun ikke er redd, men bjeffer på de hun møter når hun ikker er opptatt med noe annet. Og da føles det som en dårlig uvane...! Huff! Føler meg som en dårlig hundeeier! Hun har oppført seg veldig bra til nå og jeg har klart å lære henne MASSE. Men dette med bjeffingen begynner å bli ille, og det blir bare verre.

En annen ting...tror du det hadde hjulpet om jeg ble enda mer streng med henne når hun første setter i gang? Jeg ringte veterinæren min og spurte om det samme. Hun mente jeg skulle fortsette å klype i nakkeskinnet eller holde henne VARSOMT over nesen nå hun bjeffet. Hun trodde bjeffingen ikke var av redsel, men av hennes behov for å "breske seg". (NB: veterinærene er godt kjent med DP). Jeg er fortsatt usikker. Jeg synes det er vanskelig å være fysisk med henne med klyping og sånn, men det er kanskje det som må til?

Jeg har tenkt en anne ting. Kanskje hun er i pubertert allerede og at bjeffingen vil avta om noen mnd?

Takk for gode råd!

Jeg ville ikke kjeftet på henne hvertfall. Det er å belønne adferden. Dessuten så snakker man for døve ører hvis de først har begynt å bjeffe.

Når du går tur ville jeg prøvd å ha henne bak deg så mye som mulig. Lær henne gjerne en kommando på "gå bak" når dere da møter noen så setter du deg ned på huk foran henne, slik at du sperrer for "utsikten" mot dem som kommer. Ha med godbiter å få henne til å se på deg (til å begynne med må du sikkert holde henne i halsbåndet slik at ho ikke får flyttet seg vekk) snakk rolig til henne, er ikke så viktig hva du sier. Husk å belønne ofte med små biter slik at ho får lyst på mer.

Skal du hilse på noen, om det er mennesker eller dyr så hilser ALLTID du først. (Da må du bare holde henne bak deg) Deretter er det DU som gir henne lov til å hilse (helst ved en kommando som "værsågod") Dette burde du følge uansett om det er noen du kjenner eller ikke. Si gjerne til de du kjenner at de skal overse henne til å begynne med å hilse ordentlig på deg først.


Dette med hilsing kan du gjerne innføre når noen kommer hjem til deg også, de hilser på deg først og så på hunden.
Tren kontakt hjemme uten forstyrrelser og etterhvert i områder med forstyrrelser. Det kan komme godt til nytte.

Lykke til!!

Tusen takk for svar begge to!

Det er heldigvis flere enn meg som synes det er vanskelig å være fysisk med hunden. Jeg har bare erfaring med strihåret dachs fra før, men det er jo også strie og stae hunder. Men jeg har aldri slitt med dette problemet før med bjeffing, og føler meg derfor litt hjelpesløs.

Jeg skal absolutt prøve de rådene jeg har fått fra dere. Det er godt å få noen råd, som jeg ikke synes er vanskelig å stole på! Jeg tror jeg skal gå ut ifra at valpen min er redd og synes andre er skumle, også får vi jobbe videre fra det. Jeg skal prøve hver ettermiddag denne uken, så skriver jeg litt til helgen om hvordan det går. Setter stor pris på hjelp!