Mira bare uler

Nå har vi hentet Mira, og hun er en storsjarmør bortsett fra da hun er "trist".

Når vi hentet henne, satt hun i 10 min i strekk , og bare hylte. Vi tenkte dette var ganske normalt og overså henne siden ømhet bare forsterker atferden. Hun kunne hele tiden se oss, og satt i buret sitt med et stykke teppe med "mammalukt". Når vi tok henne ut i pausene, tissa hun og vi kjørte vidre, men for hver gang vi tok henne ut av buret og inn igjen, hylte hun i ca. 10 min. Når hun var rolig, koste vi henne masse, og til slutt sovnet hun. Dette skjedde da hver gang hun voknet, men det var værst når hun hadde vært lenge ute av buret også kom inn igjen.

Når vi kom hjem, puttet vi henne i valpegrinda, ga henne mat, vann og lekte litt. Når hun kjedet seg begynte hun å gå frem og tilbake mens hun ulte, peip og hylte. Når vi satt oss oppi valpegrinda og holdt på med henne osv. var hun helt normal og logret med halen. Noen ganger bare satt vi der å leste en bok osv(når hun ulte) og det tok litt tid før hun roa seg, men da ble hun helt rolig og fikk masse kos. Når vi gikk fra grinda ble hun helt fra seg igjen, og det var på'n igjen.

Først trodde vi det var fordi hun savnet mamman sin og søsknene sine, men etterhvert begynte vi å lure. Kanskje var hun ommerksomhetssyk ? Hun var helt rolig når vi så på henne osv. men med en gang vi ikke så på henne, begynte alt igjen. Det var alltid en person hun kunne se rett utenfor valpegrinda eller oppi, så vi visste ikke helt.

Når natta kom, gikk det helt greit. Hun sovnet stille med bare litt småpiping, men roet seg da hun så hånda til mamma ved siden av seg. Hun gjorde fra seg på papir, og om hun peip, gikk mamma en liten tur med henne så hun fikk gjordt fra seg. Vi la oss ca. 12 etter en tur.

På morningen rundt 07.30 voknet hun, og begynte å pipe. Mamma satt seg opp grinda for å leke litt osv. og hun var helt rolig. Tur fikk hun også. Etterhvert gikk mamma ut av grinda og la seg på madrassen rett utenfor grinda. Også var det på'n igjen med hyling. Sånn har hun gjordt hele tiden siden hun sto opp, og har ikke sovet en ting siden det. (altså har hun pepet når hun ikke har fått oppmerksomhet)

Når hun er utenfor grinda, bare småpiper hun, mens hun logrer med halen? Hun utforsker huset, men vi har begrenset det til 1. etasje og ikke alle rommene her har hun fått gå inn i enda.

Altså, hva er det med henne ? Er hun oppmerksomhetssyk, eller lengter hun etter mamma/søsken ? I natt pep hun nesten ikke noen ting.Så vi aner ikke hvorfor hun gjør det. Har dere noen forslag til hva det kan være ? Og hvordan skal vi forholde oss til det ? Hittil har vi oversett pipingen, men vi har vært sånn at hun han se oss godt hele tiden. Når hun har roet seg har hun fått masse kos og vi har lekt osv.

Slik du beskriver det så er det en veldig trist, liten jente dere har. Når man henter en valp er det litt som å adoptere en baby på mange måter. Hun trenger trygghet og nærhet og mye av det. Hun er vant til å være med mor og søsken og har forhåpentligvis hatt en oppdretter som har gitt mye nærhet og trygghet også. Nå har hun mistet alt hun har som er kjent og kjært og må knytte nye bånd, bli kjent i nytt hjem og få trygghet der. Det lærer hun ikke i en valpegrind med litt lek innimellom. Det er en kjent sak at små babyer som gråter skal plukkes opp. De som blir liggende for seg selv kan få psykiske problemer og utvikler seg ikke optimalt følelsesmessig. For at valpen deres skal ha det bra så tenk på henne som en baby, der dere er hennes nye familie Dere må gi henne det hun trenger for å slappe av og være trygg

La henne være sammen med dere. Ikke bare se dere. Hun trenger nærhet så det monner

Enig med Linn! De første dagene trenger valpen ekstra mye kos og oppmerksomhet, og først når valpen virker trygg kan man begynne med litt alene-trening. Og hun skal ikke være mye alene om gangen i starten. Scot fikk være sammen med oss hele tiden, bortsett fra om natten da han måtte sove i bur. Når han våknet om natten tok vi han ut, og så bar det rett i buret igjen. Og nå sover Scot hele natten i buret, har begynt å være lengre perioder alene hjemme, er husren og en veldig trygg og glad hund. De første dagene er veldig på valpens premisser, men på sikt må man jo begynne å trene de også.


Lykke til med vesla!!

Etter min erfaring er det veldig vanlig at valpene sutrer og piper en god del den første tiden. Det er jo også ganske forstålig når de plutselig ikke lenger er med sine kullsøsken og mor. Valper har et stort behov for nærhet, kjærlighet og omsorg (viktig i den første tiden) og vil ikke skilles fra `sin flokk` så jeg vil tro det er derfor hun piper og sutrer en del i grinden alene og blir stille når dere kommer inn til henne, hun vil nok være sammen med dere. Er litt av en forandring å komme til et helt nytt hjem med nye lukter og nye mennesker for så å være alene i en grind uten sine kullsøsken.

Linn har skrevet et bra innlegg om at de trenger nærhet og vil tro hvis hun er mer sammen med dere vil det bli betydelig mindre sutring. Da får hun den nærheten hun vil ha og trenger

Da min var valp hylte han så og si hele veien hjem da vi hentet han.
Det roet seg forsåvidt når vi kom hjem. Men da var han så avhengig av meg, at jeg ikke kunne gå en meter før han hylte igjen. Virket som han var redd for at han skulle miste meg også? Han turte nesten ikke sove - for han måtte passe på at jeg var der, og han måtte sove inntil meg for å klare å få ro i det hele tatt.
I begynnelsen ga jeg han den tryggheten jeg følte han trengte, og vente han litt etter litt til "å klare seg på egenhånd."
Det tok hvertfall 2-3 uker før den "avvenninga" kunne smått begynne, og det veldig forsiktig. Han nærmet seg vel nesten året før han klarte å slappe av og legge seg i ett annet rom enn meg på egenhånd.

De er forskjellige alle sammen, og sier ikke at alle akkurat er som min lille krabat, men heller det at det ikke er uvanlig med litt sånn oppførsel som du beskriver. Noen syns det er tøffere å forlate familien enn andre, noen trenger lengre tid å venne seg til sin nye familie enn andre. Men en ting er sikkert, det blir hund ut av dem tilslutt, uansett om det er snakk om dager eller uker..

Masse lykke til! Hun roer seg ned skal du se

Takk for svar dere !
Vi har gikk henne masse kos hele tiden, og nå har hun begynt å roe seg. Hun sover nå på teppe ved siden av mamma, og koser seg masse . Vi vet jo at de sutrer mye den første tiden, men det ble mere enn sutring, og vi begynte å lure på om det var normalt med sååå mye sutring. Vi har hatt en breton-valp før, men han var ikke i nærheten av dette, men alle hunder er jo forskjellige så når vi hentet Mira, regnet vi egentlig med litt sutring.

Vi begynte nok å bli litt lei av sutringen, så vi ble sikkert litt stressa osv., men vi tok oss samen og smørte oss med masse tolmodighet og hun ble helt rolig. Problemet er altså løst. Vi ser nå, at det er er par ting vi kunne endret på, men gjordt er gjordt og spist er spist. Vi bare fortsetter som dere sier, og hittil har det lønt seg

Så bra at det går bedre for dere, kjempefint

Kjenner igjen det du sier om at dere ble litt frustrert (lei) av sutringen, vet liksom ikke helt hva man ska gjøre. Første pinschern min gikk rundt å sutret i 1-2 uker hele tiden når han var våken før han roet seg , mens valpen jeg har nå har mer eller mindre ikke sutret i det hele tatt. Er stor forskjell på disse to ja.

Lykke til videre

MiraHedda skrev:

Vi begynte nok å bli litt lei av sutringen, så vi ble sikkert litt stressa osv., men vi tok oss samen og smørte oss med masse tolmodighet og hun ble helt rolig. Problemet er altså løst. Vi ser nå, at det er er par ting vi kunne endret på, men gjordt er gjordt og spist er spist. Vi bare fortsetter som dere sier, og hittil har det lønt seg

Husker jeg var ganske fortvila selv i perioder..
Følte meg så maktesløs, ingenting virket.. Husker alle fortalte meg at det ville gå bedre med tiden, og jeg trodde knapt på dem. Men de hadde rett

Godt dere ser bedring

Så bra at det går bedre med henne! Vi dro til sverige når vi skulle hente Fixa, så det var en lang reise hjem. Nå var ikke Fixa valp når vi fikk henne (10 mnd). Hun ble puttet inn i buret sitt med sitt eget pledd fra oppdretter, og vi kjørte av gårde, ikke et pip kom fra henne. Helt til vi stoppet for å lufte henne litt, hun lette frebrilskt etter oppdretter, han var borte, og hun hadde ikke tid til å tisse, hun gikk bare rundt å snuste. Puttet henne i bilen igjen etter en halv time ca, å da begynte hylingen, hun peip å ulte om hverandre. Jeg hadde også hørt at man forsterker adferden om man viser ømhet, men det der klarte jeg ikke å høre på, syntes så synd på henne, som nettopp hadde funnet ut at hun var overlatt til helt fremmede og det eneste kjente var teppe hennes. Så jeg tok henne inn i bilen, der hun fikk sitte i fanget, koste med henne og gjespet hele tiden til hun la seg ned å sovnet. Det eneste vi har "merket" av at jeg gjordet dette er at hun er mamma dalt, viker ikke fra min side. Nytter ikke om matfar går å legger seg eller roper på henne, er mammsen i nærheten skal hun være der! Så det er mang en gang jeg har tenkt på at det kanskje var dumt det jeg gjordet, men å høre på triste rop fra sverige å hjem fra en sånn nydelig skapning det hadde jeg ikke klart!!

Edit: om valpen din hadde blitt redd eller skremt av noe, så hadde du tenkt riktig, med at du forsterker adferden ved å vise ømhet. for da forteller du at JA det der er skummelt, kom til mamma du! Men av det du skriver her, så er hun langt fra redd, men er nok bare trist. Håper det går bedre å bedre fremover da, å kos dere i valpetiden fremover, den er borte før dere rekker å blunke

Fixa skrev:

Så bra at det går bedre med henne! Vi dro til sverige når vi skulle hente Fixa, så det var en lang reise hjem. Nå var ikke Fixa valp når vi fikk henne (10 mnd). Hun ble puttet inn i buret sitt med sitt eget pledd fra oppdretter, og vi kjørte av gårde, ikke et pip kom fra henne. Helt til vi stoppet for å lufte henne litt, hun lette frebrilskt etter oppdretter, han var borte, og hun hadde ikke tid til å tisse, hun gikk bare rundt å snuste. Puttet henne i bilen igjen etter en halv time ca, å da begynte hylingen, hun peip å ulte om hverandre. Jeg hadde også hørt at man forsterker adferden om man viser ømhet, men det der klarte jeg ikke å høre på, syntes så synd på henne, som nettopp hadde funnet ut at hun var overlatt til helt fremmede og det eneste kjente var teppe hennes. Så jeg tok henne inn i bilen, der hun fikk sitte i fanget, koste med henne og gjespet hele tiden til hun la seg ned å sovnet. Det eneste vi har "merket" av at jeg gjordet dette er at hun er mamma dalt, viker ikke fra min side. Nytter ikke om matfar går å legger seg eller roper på henne, er mammsen i nærheten skal hun være der! Så det er mang en gang jeg har tenkt på at det kanskje var dumt det jeg gjordet, men å høre på triste rop fra sverige å hjem fra en sånn nydelig skapning det hadde jeg ikke klart!!

Jeg ville gjort akkurat det samme som deg Ingrid, og jeg ville ikke angret på det heller. Det er utrolig hvordan hundene knytter seg til den første som gir dem trygghet etter at de tas fra moren sin som valper, eller evt. når de får ny eier. Og trygghet må man jo gi dem før eller siden, og den såre tida når de må forlate alt de kjenner er jo en tid de virkelig trenger å føle trygghet, så da må vi jo gi dem det, tenker nå jeg.

Jeg har hentet dobermannvalp for foreldrene mine to ganger, og begge gangene har jeg bare tilbringt 3-4 timer sammen med valpen før foreldrene mine har overtatt den (jeg hentet valpene i Oslo og tok fly nordover med dem). Begge de hundene har alltid valgt meg foran foreldrene mine når jeg har vært på besøk hos dem, dvs at det er meg de dilter etter og meg de vil være sammen med. Den ene valpen gikk det to uker fra jeg hentet han til jeg så han igjen, og han "gråt" av glede når han så meg igjen, så det er utrolig hvor de knytter seg til den som tar seg mest av valpen rett etter at de tas fra moren eller i ditt tilfelle tidligere eier.

Så når jeg skal ha valp så er det ingen tvil om at jeg er nøye på at valpen skal ha meg som sin første og viktigste nære etter at valpen tas fra mor og søsken. Nyttig at hunden er knyttet til meg istedet for samboer for eksempel, når det er jeg som skal trene hunden.

Godt å høre at det er forbedringer og hun virker tryggere . Men jeg ville heller ikke latt valpen være for mye alene for seg selv med bare å se dere. Hun er skjør og liten og skjønner nok ikke så mye av det som skjer rundt henne nå etter at hun har flyttet til nye omgivelser. Det holder ikke med å bare se dere, hun må få føle nærhet, det er viktig. På denne måten vil dere oppnå en trygg hund. Etterhvert vil dere klare å skille mellom syting og skriking, så da er det lettere å vite hva du skal gjøre og ikke gjøre. Hera måtte ligge i buret sitt, men vi skulle være der når hun trengte oss og var alltid i nærheten og strakte inn en hånd når hun trengte det. Vi gav Hera masse nærhet og lot henne aldri være alene de 14 første dagene spesielt, dette for at hun skulle føle seg trygg hos oss og med oss. Hun skulle vite at vi var der og at hun ikke trenger å være ensom. Husk at dette er bare en valp og de skjønner ikke stort til å begynne med, de lærer så lenge de vokser og man kan ikke forvente at de forstår alt med en gang. Ha tålmodighet og som Linn sier, det er som å få en baby i hus. Mye nærhet og kjærlighet er derfor grunnleggende i den første tiden i ny hjem for å få en trygg valp.

Lykke til så mye! Så håper jeg at du finner hjelp i tipsene her på forumet