Spørsmål angående sykdom

I januar 2010 hentet vi en dvergpinschervalp. I papirene sto det at valpene var fine, jevne og trivelige, selv om vi såg at denne var en smule mindre enn de andre. Valpen var livlig, leken og snill, og som med valper flest ble det veldig mye tissing. Vi gikk i skytteltrafikk ut og inn veldig mange ganger i døgnet, og slik fortsatte det til valpen var flere måneder gammel. Det har vært mye tissing med hunden i voksen alder også. Hun har skvetta utallige ganger på turer vi har hatt.

I august 2010 måtte vi på dyreklinikken for å trekke ut en tann som sto igjen. Hun måtte da legges i narkose, og i og med at vi måtte ta hunden med hjem fikk hun oppvåkningsmiddel. Dette funka dårlig, for hun låg som et slakt flere timer etterpå. Hun har og hatt en bakfot som hun har alltid hinket opp med, uten at dette har vært noen plage for henne, men en gang låste den seg veldig, og i august 2012 måtte hun legges i narkose og det ble tatt røntgen på begge sider uten at de fant noe galt. De antok at det var kneleddet. Hun har noen ganger hinket på framføttene og, spesielt etter neglklipping, og noen ganger har hun gnagd på neglene sine. I forbindelse med røyting har hun fått eksem eller sår på ryggen, og noen ganger har hun ikke greid å koordinere føttene for å hoppe oppi sofaen. Hun har blitt stående å trampe med framføttene å dirre i bakbeina før hun har hoppet. Jeg har tenkt på all skjelvingen å spurt om dette. Fikk da til svar at småhunder skalv ofte når de var spente osv. Hun har og alltid hatt "harking" etter at hun har bjeffet mye på noe.

Vinter 2013 røytet hun mye rundt halsen, ble sår på ryggen, drakk mye, sluttet å spise dentasticken sin, ristet mere, fikk dårlig ånde og nøs mye. Etter et par kraftige skjelveanfall sluttet hun å skjelve, å ville ligge oppå teppet i stede for under. Hun kastet opp all mat og sluttet å drikke.

Den 27. desember 2013 reiste vi til klinikken igjen. Hun måtte legges i narkose får at de kunne få tatt blodprøver etc. Nå fikk vi vite at hun hadde veldig høye blodverdier, kronisk nyresvikt. Hunden hadde ikke kropp til videre behandling, og vi tok da en avgjørelse om å avlive henne. Da vi en stund senere fikk tilsendt papirene, så dukket det enda flere spørsmål opp. Bl.a. sto det vektfylde urin 1.017. Ingen sikre sykdomstegn i milt eller blære. Blæren var veldig liten og tom. De fant noe som kunne se ut som en eggstokk med cyster på venstre side. Galleblæren var stor med sludge, men ingen fortykket galleblærevegg. De fant ikke pankreas eller binyrer. Ingenting galt med mage og tarm. Hadde jeg sett papirene tidligere, hadde jeg så klart hatt flere spørsmål. Er det noe vi har gjort feil? Kan foret ha hatt noe og sagt for utvikling av organene? Det at blæren var veldig liten forklarer jo kanskje all tissingen? Og dette med at de ikke fant pankreas eller binyrer? Kan organene ha krympet under sykdom? Eller kanskje hadde hun medfødt små organer? Har noen opplevd noe lignende, og har svar på noen av mine spørsmål? Takknemlig for svar.
Gunn.

Hei.
Dette var virkelig leit å lese.
Jeg har dessverre ikke noen svar å gi deg.
Jeg vil tro dette har vært medfødt, og at det har utviklet seg.
Det er ikke så greit å vite...
Det eneste jeg har erfaring med er at UVI'er fint kan være et "symptom" på noe mer alvorlig.
Jeg har hatt hund med levershunt.
Jeg kjenner igjen en del av det du beskriver, bare at med min gikk det fryktelig fort.
Og min hadde en helt annen diagnose.
Håper du har fått god støtte fra oppdretter (om du har vært i kontakt med denne).
Kondolerer så mye   

Dette var trist lesing. Jeg tror ikke hunden kan være født uten bukspyttkjertel (pankreas). Bukspyttkjertelen brukes til å regulerer blodsukkeret. Uten denne kjertelen dør man med mindre man får enzymtabletter.
Jeg har ikke hørt om dvergpinschere som har dette. Det kan være, som du skriver, at hun er født med underutviklede organer.
Du og hunden din har nok vært svært uheldige. Det var nok ingen som kunne forutse at hunden din vill få slike problemer.
Jeg kondolerer og håper det går bra med dere til tross for hva som har skjedd.

Hei! Tusen takk til dere for svar Ja, livet med Vilma ble kort og hektisk, men vi vil alltid komme til å huske henne, og jeg må innrømme at jeg har felt mange tårer. Jeg bor på gård, og har alltid vært hjemme med dyra. Hun har diltet i hælene mine i fire år. Lamminga starter snart, og hun vil nok være i tankene mine da og. Hun likte lamma, og ville leke med dem.

Hun gjenkjente folk på lang avstand og kjente igjen personer hun ikke hadde sett på veldig lenge. Hun gjenkjente motorlyd og visste hvem som kom i tunet, så intellekt, syn og hørsel var det ingenting galt med. Hun elsket å kjøre bil og var med oss på vår faste ferietur om sommeren. Har hatt to hunder tidligere av stor og mellomstor rase. Jeg må nok si at denne var kvikkest i toppen og kroppen.

Har flere ganger tenkt på at hun kunne bli påkjørt eller sluke i seg noe som kunne sette seg fast i hals eller mage, men har passet godt på henne så det ikke skulle skje. Hadde aldri trodd at nyresvikt skulle bli hennes bane. Tok kontakt med oppdretter. Hun hadde hatt kontakt med to av fem valper i kullet. De levde og hadde det fint.

Mvh Gunn K.