Andre raser

Da vi bestemte oss for Pinscher var vi innom et par andre raser - og jeg lurer enda på om det ikke blir en av disse i framtiden; Doberman og Dalmatiner. Vet at de er større og de omtales ofte som hunder med stort aktiviseringsbehov, mens det for pinscheren sies Middels behov (fra Canis sin rasevelger). Er det noen her inne som har erfaring/kjennskap til disse rasene? I så fall vil det jo være dere som best kan sammenligne mot en Pinscher - sett bort fra at det alltid vil være individuelle forskjeller og behov. Blir nok lenge til vi vurderer hund nummer 2, men kjekt å lære

Kan ikke så mye om de rasene dessverre. Men Chester hadde en turvenninne som var doberman og han oppførte seg som om dette var kjæresten hans. Han hang etter henne hele tiden og en mer tålmodig hund skal du leite lenge etter. Uansett hva han gjorde så fant hun seg i det. Og selvom hun var en 4-5 år gammel var hun fortsatt leken.

Dobermann er en HERLIG rase og en hund som ligger mitt hjerte nært!! Kommer det en dag hvor jeg skal ha en brukshund for å trene (og konkurrere) mer aktivt enn hva jeg gjør i dag, så er dobermann mitt førstevalg! De er en fryd å trene, de er kjent for å knytte seg veldig til eier/familien, noe jeg har merket godt med de hundene jeg har kjent opp gjennom årene, og jeg vil påstå at vil du ikke ha en stor hund sammen med deg i sofaen, så ikke velg dobermann for de simpelthen elsker å være der resten av familien er!

Men, som med de fleste raser, så er det store forskjeller mellom individene og det er noe som er bra og noe som er mindre bra med rasen. Foreldrene mine har ei tispe, Kira, og hun er verdens snilleste både i forhold til mennesker og andre hunder. Hun har derimot så mye jakt i seg at det må passes på og man må alltid være i forkant både ovenfor syklister, skigåere, rulleskøytegåere osv. Det kan være ganske slitsomt til tider, men det er noe en må være klar over at kan forekomme dersom man ender opp med en dobermann med mye jaktlyst. Jeg trente en annen tispe i nesten ett år, og hun igjen hadde ingen reaksjoner på syklister, skigåere osv, men så var hun også mindre trenbar enn hva Kira er, da det var mindre lek og jaktlyst i henne. Men det igjen gjorde jo at hun var en mye enklere hund å ha med å gjøre, hun var rett og slett "mindre hund" enn Kira.

Jeg tenker jo på dobermann som en rase man velger fordi man ønsker å bruke den til noe. Skal man ha en turkamerat og familiehund, ville jeg ikke valgt dobermann. Litt fordi jeg syns dobermann fortjener å bli brukt til noe siden de elsker å brukes. Samtidig så fins det dobermann som fungerer bra som familiehunder med "kun" lange turer og enkel hverdagslydighet som aktivisering, men dersom man ender opp med en mer heftig hund, så vil man nok få problemer dersom hunden ikke får brukt seg nok, så da må man i alle fall vite hvilke linjer man skal velge hund fra slik at man ikke ender opp med en heftig sak som trenger mer enn man kan/vil gi.

Dobermann krever nok også mer sosialisering enn endel andre raser. Litt fordi det er en rase som leker voldsomt sammenlignet med mange andre raser så de må lære seg å leke rolig med hunder som ikke tåler å bli "dengt" av store dobermannlabber , men også fordi det er en rase som er høyere på temperamentet samtidig som de har litt skarphet i seg (likevel mindre skarphet enn både dp og pinscher) og da kan det fort gå over styr dersom de får dårlige opplevelser knyttet til andre hunder. Men dette kan man fint sikre seg mot ved god sosialisering samtidig som at man er i forkant og unngår at hunden får dårlige opplevelser.

Dobermann elsker jo å jobbe og det er utrolig givende å trene hunder som er så på som dobermann er. (Varierer jo hvor trenbare de er, men til mitt og ditt bruk, så er nok trenbarheten til selv de mer "daffe" godt nok). I forhold til trening er det derimot en hund som ikke tar i mot dritt, om man kan si det sånn, så å spille på lag med hunden når man trener kommer man lengst med! (Men det vil jo ikke være noe problem med tanke på din treningsfilosofi!! ). I forhold til pinscher vil det nok være stor forskjell vedrørende trenbahet både fordi dobermann er lett å motivere da de har mye lek i seg samt at de har mye bedre fokus og man trenger ikke jobbe rævva av seg for å få utholdenhet slik som man gjerne må med pinscher (nå tenker jeg på trening utover hverdagslydighet og enkel lydighet). Dobermann har en treningsiver som jeg digger! Jeg kan ha Kira med meg på tur sammen med andre hunder, men dersom jeg trener før turen så kan jeg banne på at bikkja ikke forlater meg for å menge seg med de andre hundene, da er det trening som står i hodet på henne og hun blåser i de andre hundene og holder seg i nærheten av meg i tilfelle jeg skulle hive meg rundt og trene mer!! Me like!!!

Dobermann er også en rase som det som oftest tas MH på og en kan se hva som ligger bak i linjene både av lydfølsomhet, tilgjengelighet, lek, jaktlyst osv, og bare det syns jo jeg er betryggende. Vil man ha en hund som er veldig trenbar går man for linjer hvor det er selektert på bruksegenskaper og dersom man vil ha en "midt på treet"-hund, så velger man valp fra mindre heftige linjer. Siden de MH-testes kan en velge ut fra dette da det sier mye om hundens bruksegenskaper. Uansett er jo tilgjengelighet og en av/på-knapp vesentlig. Og jeg ville gått for en uten for mye jaktlyst da jeg ser at det er en utfordring med for mye av den biten.

Det er noe sykdom knyttet til rasen; blant annet hjertefeil og HD, så her må man være nøye og sjekke det som sjekkes kan. Og ikke minst sjekke langt bak i linjene og helst få noen som kan rasen til å hjelpe, for jeg har inntrykk av at det ikke er like enkelt å nøste opp i alt når man ikke er veldig inne på linjer osv.

(Vaktinstinktet kjenner du jo allerede til, så det trenger jeg vel ikke nevne...)

Dalmatiner er jo ikke i nærheten av dobermann i forhold til
trenbarhet, tror kanskje den ligner mer på pinscher der, uten at jeg vet sikkert siden jeg bare kjenner to dalmatinere som trenes... Men jeg vet jo ikke hva du tenker er "nok" trenbarhet, da. Og en annen ting; dalmatiner røyter MYE!!! Har to venninner med dalmatiner, og begge sier "aldri mer dalmatiner" pga røytinga! Hun ene venninna mi kjenner rasen svært godt og jeg kan jo si hva hun sier om rasen: Det er en glad, vennlig og sosial rase, selv om det visstnok begynner å merkes at det selekteres på eksteriør sammenlignet med for noen år tilbake. Dette ved at man ser at tilgjengeligheten, som aldri har vært ett problem tidligere, ikke er på topp lengre. Men likevel er det ikke ett stort problem, men gjerne noe å være obs på. Unge dalmatinerhanner er ikke alltid like enkle i forhold til andre hannhunder, så om det er hannhund dere vil ha, er det også noe å ta i betraktning (nå er jo dette noe som gjelder hos dobermann også da).

Takk for innspill. Maria; du sier bruks - trekk/spor og lydighet, da? Har ikke sett en dobberman på AG-feltet - eller en gang bilder av det?

Begge rasene er jo beskrevet som utrolig sosiale og familiekjære - i så måte er de vel like Pinscheren. Skjønner ikke helt hvorfor en Dalmatiner skal røyte så mye, men det står det faktisk på NDK sine sider og, at du bør børste med gummibørste et par ganger i uka for å begrense problemet. Har vel aldri sett en dalmatiner utover at de rusler på tur med eierne sine, så vet ikke helt hva treningsnivå/type de er.

Uansett - det er ikke en avgjørelse å ta i den nærmeste framtiden, men kom gjerne med flere erfaringer

De dobberne jeg har møtt har jeg likt veeeeldig godt selv om jeg ikke kjenner noen personlig.

Kjenner flere dalmiser, og det er ikke en rase jeg anbefaler folk. For det første, JA, de røyter noe sykt mye. Og siden de har to farger kan man ikke gardere seg med å bare kjøpe svart heller Nå vet jeg ikke om hvordan rasen var før, men kjenner til flere som har et sykt vaktinstinkt og er veldig mataggressive. Bør ikke gå i nærheten av bilen eller nært matskåla med en annen hund da de virkelig flyr for å ta dem. Den ene jeg kjenner har også veldig jaktinstinkt og har tatt livet av feks ei høne og prøvd seg på flere katter. Jeg kjenner også til ei som virkelig ikke liker andre hunder og hvis det kommer bort andre hunder som er løse på tur må eieren holde sin hund borte fra den andre så hun ikke tar den. HVIS man ender opp med å bestemme seg for dalmatiner tror jeg det er svært viktig å se på linjene. Sosiale og familiekjære det er de da

Oi, litt negativ? Jeg ender alltid opp med å IKKE anbefale raser

Nå kjenner jeg ingen av rasene veldig godt, men dalmatiner har jeg sett en del på og vurdert som aktuell selv. Den er i hovedsak utelukket pga. røytingen. MEN nå sa siste dalmiseier jeg var i kontakt med at de ikke røyter noe mer enn ridgebacken hans, altså som en normal korthåret hund... Det kan nok også skyldes at sorte og hvite hår vises uansett hva man har på seg.

Uansett, rasen har fått et ganske dårlig rykte på den mentale siden, med mye kjønnsaggresjon, ressursforsvar og stress. Dette er noe dalmatinerklubben og oppdretterene har jobbet med, og som i tillegg kan skyldes mye på 101 dalmatinere. Mange familier har endt opp med dalmatiner som en helt feil rase for dem pga. den filmen. For flotte hunder er de jo! Men vær nøye på oppdretter og linjer.
Det er en vakt- og stallhund, og nok på mange måter lik pinscheren. Jeg tror den krever noe mindre mental trening (som et minium, de er relativt smarte), men en del fysisk aktivitet for å trives.

Jeg har vel, tross alt, inntrykk av doberen som en mer lettstresset rase enn dalmatineren, men hvis den får det den trenger og man er forberedt på de egenskapene som kommer med den, så er det nok godt mulig de er fine hunder.

Dobberen jeg trente fikk prøvd seg en god del i AG, og venninna mi som driver oppdrett av dobermann trener tispene sine i AG, men som hun sier selv, så blir det mest for avvekslingen sin del da det er bruks hun fokuserer på. Hun har konkurrert i AG/hopp med to av dem (mest med den ene).

Er nok ikke så mange som trener AG med dobermann, og det har nok med størrelsen å gjøre. Det er jo store hunder, både i størrelse og vekt, og AG er belastende. Ikke er de like smidig som andre raser heller pga størrelsen.

Men lydighet, spor og rundering egner de seg veldig godt til, og det er nok det de brukes mest til. Trekking og kløv er også noe dobermann trives med. Den forrige dobberen mine foreldre hadde ELSKET å trekke (ski)! Han sto og ulte når han ventet på å "ta løs" og det var full fart fra start til mål! Jeg, med mine skiferdigheter, turte ikke ha han til å trekke meg for å si det sånn!! Hun de har nå er litt mer behagelig da tempoet er noen hakk lavere, så med henne ofrer man ikke liv og helse dersom man plasserer henne foran seg! Men hun derimot har ett fantastisk fokus og stor arbeidslyst når det kommer til lydighet, mye mer enn hva han andre hadde, så sånn sett liker jeg henne bedre. Hun er utrolig lett å motivere med både mat og lek. Men så er det den jaktlysta, da... Hun trigges noe sykt av sykler og skiløpere, og det er mye hund å holde dersom du ikke er observant nok og dermed ikke er forberedt på nesten 40 kg hund (som kjennes ut som 40 kg muskler...) som hiver seg etter en sykkel som passerer. Og jeg har forsøkt å trene, trene og trene i forhold til dette med sykler, men den jaktlysta sitter så dypt og er så stor at jeg tror man bare må innfinne seg med at man må være i forkant. Når man går tur med henne på steder sykler passerer, så må man ha godbiter klar og få fokuset hennes før hun oppdager sykkelen og jobbe for å holde den ved å gi henne diverse kommandoer (sitt, dekk, fot) hele tiden mens sykkelen passerer, i tillegg til at man må holde henne nært seg og holde godt, for dersom man mister henne (fokuset hennes) ett lite sekund, så hiver hun seg etter. Og det kjennes i armene for å si det sånn!!

Den dobberen jeg tidligere trente var som sagt ett helt annet kaliber og dobbere av hennes type og mentalitet kan jeg fint se passe inn i en aktiv familie hvor hunden får gode turer hver dag og innimellom får gå litt spor, trene litt lydighet og agility, men hvor man trener mer for moro skyld litt nå og da. For det er ingen tvil, dobbere liker å få brukt hode!

Sender deg en PM med link til min venninnes hjemmeside, så får du se bilder og film av dobbere på AG-banen (og i andre hundesporter).

Jeg har bare møtt trivelige dalmatinere. De er glade og aktive.
Mataggressive kan alle hunder læres til å bli. Det er bare å ta fra dem matskålen hele tiden, så skjønner de at her er det best å passe på maten sin

Både dobermann og dalmatiner er vakthunder og de vil vokte. Men her er det også en del instinkter og en del tillært.
Dersom en hund føler seg usikker i bil vil den kjapt begynne å vokte.

Jeg synes det virker som dobermannen er mer stressa enn dalmatineren. En hund som jager sykler og joggere er trolig svært stressa. Mine hunder har ekstrem jaktlyst og de jager ikke sykler eller joggere, med mindre de er veldig stressa
Er de rolige kan sykler og joggere komme forbi i full fart uten at de bryr seg.

Har faktisk tenkt på de to rasene som neste hund selv, men da mest dobermann. Skal vel ikke stikke under en stol at jeg nok hadde valgt en dobermann dersom jeg hadde hatt plass til det nå da jeg kjøpte min første hund.

Dalmatineren har jeg ikke så mye erfaring med, har gått på kurs sammen med en, men det er jo begrenset hvor godt inntrykk man får av hele hunden i løpet av en time i uka. Det jeg i alle fall merket meg var at den virket litt ukonsentrert og ganske selvstendig (med andre ord ikke helt ulik pinscheren, i alle fall Luke). Når det gjelder røyting så syns jeg Luke røyter noe sinnsykt, tviler på at dalmatineren røyter så mye mer.

Når det gjelder dobermann kjenner jeg bare en personlig, og det er kompisen til Luke som snart blir ett år så det er vanskelig å si hvordan han er i og med at han ikke er "ferdig" enda. Da de fikk han var han veldig forsiktig av seg og da han var med på Ekebergtreff for første gang turte han ikke leke med de andre hundene annet enn Luke, tillegg var han veldig voldsom når han og Luke lekte og det virket som om bitehemming ikke stod så høyt i kurs der. Nå leker de stort sett veldig fint sammen og han går bra sammen med andre hunder også, selv om han enkelte ganger ikke gir seg når Luke sier ifra at nok er nok - da hender det at han bare tar igjen isteden.
Han er også en sånn som jager joggere, syklister og skiløpere så de må også hele tiden passe på når de er ute og går tur med han at han ikke stikker og de har han vel nesten aldri løs lenger.
Han har fått diagnosen separasjonsangst og går nå på medisiner. Alt det her er sikkert veldig individuelt fra hund til hund, men muligens er de lettstressede så man bør være veldig klar over hva man kjøper og jobbe med det hele veien. Men det gjelder vel alle raser. Det er nok riktig som andre sier her at skal man ha en dobermann så skal man være villig til å bruke den mye. Jeg har i alle fall ikke blitt skremt bort fra rasen selv om de jeg kjenner har hatt en del problemer med sin, det er jo også deres første hund og jeg tror nok at mye av problemene kanskje kunne vært unngått om de hadde mer erfaring før de skaffet seg han.
Man kan vel heller ikke si så mye om en rase ut i fra erfaringer med bare en hund, men det er i alle fall det jeg kjenner til til nå.

Jeg har hatt dobber.De er utrolig lette å trene med,og en kjempebrukshund.Minuset er at aktivitets behovet demmes er stå enormt.Så om man velger en slik hund,må man belage seg noen timer om dagen i trenig og aktivisering.Det er det dem er lagt for.Men snille trofaste hunder ja.Kjenner mangen dobbere,og de er bare verdens herligste hunder.

Marion G skrev:

Jeg har hatt dobber.De er utrolig lette å trene med,og en kjempebrukshund.Minuset er at aktivitets behovet demmes er stå enormt.Så om man velger en slik hund,må man belage seg noen timer om dagen i trenig og aktivisering.Det er det dem er lagt for.Men snille trofaste hunder ja.Kjenner mangen dobbere,og de er bare verdens herligste hunder.

Signerer denne

Må bare påpeke en ting; en dobermann som jager syklister eller skigåere trenger absolutt ikke være stressa, det holder leeeenge med mye jaktlyst.

Er flere raser som lett kan jage alt mulig som er i fart pga høy jaktlyst. En dp som i utgangspunktet kun skal jage rotter jager jo gjerne både katter og ryper også. Det har jo ikke noe med at de er stressa å gjøre, de har bare en jaktlyst som blir trigget av mer enn rotter. Tviler derimot på at det er så mange dp`er som jager syklister og skiløpere på samme måte som for eksempel en dobermann kan finne på, og det har nok med hundens andre egenskaper å gjøre.

At det er raser som benyttes som brukshunder og som har høy boldness som gjerne også synes det er dritkult å jage sykler er vel ingen tilfeldighet. Det er jo nettopp pga disse egenskapene at de er så trenbare som de er og dermed blir egnede brukshunder. Jo mer trenbar en hund er jo mer må man "betale" for trenbarheten gjennom andre ikke like morsomme konsekvelser av egenskapene.

Nå har Melba aldri jaget syklister, men hun har løpt etter en skiløper en gang, og da hadde det ingenting med jaktlyst å gjøre og heller ikke stress. Da var det nok heller redselen for fremmede, lite mot til å tørre å avvente situasjonen kombinert med vaktinstinktet som fikk henne til å løpe etter (OG bjeffe på) skiløperen noen meter for å skremme han bort. Og hun ga seg jo etter noen få meter ettersom hun kjapt så at skiløperen "ble skremt" i retning bort fra henne (trodde hun da, men den egentlige grunnen var jo at skisporet gikk den veien ) og da var hun fornøyd og hadde oppnådd det hun ville. (Matmor var derimot mindre fornøyd, og det var på med langline, intensiv innkallingstrening og ikke minst måtte vi jobbe mer med tillit til fremmede!!)

Men som sagt, med god lydighet på hunden, og ved å alltid være i forkant, så går det fint å ha en hund med litt i overkant jaktlyst. Har man planer om å komme opp og frem innenfor hundesport er man nok villig til å betale den prisen det er med hunder som kan jakte på mer enn man ønsker, og skal man ikke opp og frem, så trenger man ikke hund med så mye jaktlyst, så da velger man bare en med mindre.

jeg vil ikke si at alle dobermann er enkle/lette å trene med... det begynner å bli en del hunder med div brister rundt om som det selvfølgelig skal avles på... i tillegg er det mye dobermann med lite konsentrasjon, som aldri vil bli bedre.
Selv har vi 3 dobermann for øyeblikket, de er nøye utvalgt til den jobben vi ønsker at de skal gjøre, de skal være sportshunder med turbo, samt masse konsentrasjon og arbeidsglede.

Skal du ha deg en dobermann i fremtiden, begynn å les linjer, finn deg en seriøs oppdretter som kan faget sitt, og som ikke har valpefarbrikk

Lykke til

jeanette skrev:

jeg vil ikke si at alle dobermann er enkle/lette å trene med... det begynner å bli en del hunder med div brister rundt om som det selvfølgelig skal avles på... i tillegg er det mye dobermann med lite konsentrasjon, som aldri vil bli bedre.
Selv har vi 3 dobermann for øyeblikket, de er nøye utvalgt til den jobben vi ønsker at de skal gjøre, de skal være sportshunder med turbo, samt masse konsentrasjon og arbeidsglede.

Skal du ha deg en dobermann i fremtiden, begynn å les linjer, finn deg en seriøs oppdretter som kan faget sitt, og som ikke har valpefarbrikk

Lykke til

En dobber som fungerer som den skal er enkel å trene og jobbe med.self finnes det untak her også,men vi snakker vel om dobberen generelt. Kontra en Dverpinscher er den super sjapp he he

en dobermann som har de rette bruksegenskapene, med turboen i orden og uten nevneverdige brister er enkel å trene Det er derfor det er viktig å kjøpe fra de rette oppdretterne

Jeg har hatt både dalmatiner og dobermann tidligere, så jeg har noen erfaringer som jeg kan dele, men jeg tror det viktigste man må huske er at alle hunder er forskjellige. Så selv om det står i rasestandarder at rasen skal være, sånn , eller sånn...Så kan man få noe annet. I tillegg så har man jo selv også ansvar for å trene/prege hunden sin.

I forhold til dobermann så vil jeg si det samme som flere her at den har et ganske høyt aktivitetsbehov..Så den har behov for å få bruke seg en del. En vanlig joggetur/sykkeltur er ikke bestandig nok for alle. Han vi hadde bjeffet aldri og viste ingen tendens til utpreget vaktinstinkt (mulig vi var heldige med han), men jeg tror vaktinstinktet hadde slått inn hvis det hadde skjedd en reel situasjon...Han var veldig grei til folk og mennesker, var også veldig grei til hunder. Han var ikke glad i hannhunder selvfølgelig, men han aksepterte å være i nærheten av de, og han bodde jo sammen med Baron (en dvergpinscher hann som vi har). Han hadde separasjonsangst, så han likte overhode ikke å bli forlatt hjemme alene, dette hører jeg stadig at folk med dobermann har problemer med, så mulig det er noe som forekommer en del på rasen? Dobermann er en rase jeg liker godt, men tenk deg godt om før du kjøper en...De tar tid og ikke minst plass.

I frohold til dalmatiner så har jeg mye positive erfaringer, men som det skrives her: Ja, de RØYTER! Og tro det eller ei, selv om de er korthåret så røyter de fryktelig mye! Jeg skal aldri ha en dalmatiner igjen, nesten bare på grunn av dette...Ellers var hun snill og god som dagen er lang den vi hadde. Hun voktet ikke bilen, hun var ikke aggresiv til noe av andre hunder. Hun var snill til alt og alle. Hun var ekstremt rolig innendørs, rett og slett en perfekt familiehund. Hun ELSKET også mat, gjorde det hun kunne for å stjele seg noe hvis hun ble en liten stund alene. Hun åpnet kjøkkendører for å komme til søpla, hun stjal fra bordet, benken osv. Jeg vet det er mange dalmatinere som er agressive til andre hunder og slikt, det har jeg sett selv også. Jeg tror det viktigste bestandig er, uansett hvilken rase man skal kjøpe er å finne en oppdretter man får godt kontakt/kjemi med, og kjøp etter foreldredyr som er etter den typen du selv ønsker. Ikke se bare på utseende, men også mentalitet. Og husk på at man selv også er ansvarlig for å forme hunden sin slik man vil.

Jeg kjøpte dobermann etter dalmatineren, rett og slett for at jeg ville ha en hund med mer "futt" i. Det fikk jeg absolutt, men med små barn i hus, synes jeg at dobermann blir for mye...Så når vi mistet han vi hadde så ble det ingen ny. Kanskje blir det senere.

Lykke til med valget ditt av rase

(håper alle skjønner innholdet i teksten, det ble skrevet i hui og hast )